Retorikk og debatt – høst18

1. Mer etikk takk!

MFSRET 18 H Retorikk og debatt – oppgave 1
B) reflekterer tydelig om ulike perspektiver på en sak. Saken bør ta utgangspunkt i et faglig tema eller en faglig problemstilling. Teksten skal rette seg mot en bred, norsk offentlighet.

Mer etikk takk!

5. mars i 2018 er lektor Simon Malkenes gjest i radioprogrammet Dax18. Der skildrer han en typisk time ved Ulsrud videregående skole i Oslo. Han bruker forbokstavene til elevene sine for å beskrive en elevatferd som skaper uro og et tiltakende kaos. Saken med Malkenes i hovedrollen eksploderte i mediene. Splintene fra eksplosjonen preger fortsatt den offentlige debatten om Oslo skolen. Malkenes brøt elevenes personvern ved å bruke elevenes forbokstaver, men med en klar intensjon om å kritisere et system som ikke kommer de samme elevene til gode. Som lærer er det lett å trå feil, hva som til enhver tid tjener elevenes best er en etisk vurdering. Lærerprofesjonens etiske plattform er klar på at lojaliteten skal ligge hos barnet og eleven.
Lytterne forsto nok at det er vanskelig å være læreren, men ingen ville vel heller ønske å være elev i denne klassen. Malkenes står midt oppe i et etisk dilemma, han skal tilpasse opplæringen til hver enkelt elev og samtidig ivareta felleskapet. Da jeg hørte hvordan Simon Malkenes hadde omtalt elevene sine i studio tenkte jeg at nå får vi en debatt om de etiske dilemmaene i læreryrket. Den debatten kom ikke. I ettertid er det lett å se at Malkenessaken reise mange viktig debatter med forskjellige vinklinger. Ingen tok aldri tak i hva som må til for å bedre arbeidsforholdene for elever og lærere på Ulsrud videregående skole.

Jeg er sikker på at foreldre flest og allmennheten ble sjokkerte over lektor Malkenes beskrivelse av skoletimen. I Oslo kommune er det innført et fritt skolevalg, og en negativ omtale av skolen kan føre til at færre elever søker seg til denne skolen. Fritt skolevalg er en politisk fattet, inntaksordning, som gir elevene med best karakterer plassen først i køen når de skal velge skole og utdanningsprogram. De flinkeste elevene har flest valgmuligheter, og kan kort sagt bestemme hva de vil bruke videregående opplæring til. Høyrepolitikeren Mathilde Tybring- Gjedde gikk tidlig inn i debatten med politiske argumenter, blant annet framhevet hun at flinke elever må få velge seg bort fra nærskolen sin og kunne konkurrere seg inn på karakterer. Sett fra mitt ståsted, som seniorrådgiver i Utdanningsforbundet er det problematiske at denne politiske argumentasjonen ikke tar opp hovedproblemet: Elevene til Malkenes deltar i en undervisning de ikke makter å dra nytte av!

Det var modig av Simon Malkenes å gå ut i offentligheten og avsløre sin egen manglende pedagogiske kontroll. Han brukte erfaringen sin til å argumentere politisk mot det han mente er negative sider med inntaksordningen til videregående skoler i Oslo kommune. Han betegnet inntaksordningen fritt skolevalg, som ”ren retorikk”. Han framhevet at noen elever kan velge fritt, andre ikke. Elever med svakere karaktergrunnlag, eller elever som har liten eller ingen skolegang fra før, må oftere ta til takke med det opplæringstilbudet de får.
Spørsmålet Malkenes reiste på Dax18, er om vi som samfunn gir alle elever eller bare noen et godt nok opplæringstilbud? Episoden fra klasserommet tyder på det motsatte, episoden viser oss en kaotisk skolehverdag, med et læringsmiljø og et arbeidsmiljø det slett ikke er attraktivt å ta del i. Likevel kom det ingen debatt om dette er en etisk forsvarlig praksis, det ble heller ikke en debatt om hvordan skal den vanskelige pedagogiske situasjonen kan løses. Lærere og skoleledere forvalter et komplekst og krevende samfunnsoppdrag, elevene tar aktivt del i egen utdanning og danningsprosess. Utdanningsinstitusjoner setter spor og former fremtiden. Det bekymrer meg at vi ikke snakker om hvordan elever bør møte en opplæringssituasjon som de faktisk kan dra nytte av.

Jeg tror dette får skje, fordi ingen griper fatt i og bringer opp til overflaten en diskusjon om hvor vanskelig det er å legge pedagogisk til rette for at alle elever skal ha et likeverdig og kvalitativt godt opplæringstilbud. Det er blitt langt mellom realiteter og idealer. Og hvem vil framstå som en mislykket lærer, en mislykket skoleleder, en mislykket skolebyråkrat i et system som mest av alt er opptatt av å skåre på vellykkethetsskalaen?
I flere tiår, helt fra innføringen av reform -94, har det vært et uttalt politisk mål å få flere elever til å fullføre videregående opplæring. Politikere og forskere er samstemte i at ungdom som ikke fullførerfører en videregående opplæring får problemer med å skaffe seg jobb og utdanning. Utdanning og inkludering skaper tilhørighet til samfunnet og inntekter til statskassa. Likevel har frafallsprosenten ligget stabilt i flere tiår. I følge SSB er gjennomføringstallet for 2018 at 74,5 prosent av elevene har fullført etter fem år. Liedutvalget, et offentlig utvalg som ble nedsatt 1. juni 2017, ser nå på strukturen i videregående opplæring og skal i desember 2018 levere sin delinnstilling. »Vi er ikke godt nok fornøyd med gjennomføringsgraden i videregående opplæring. Vi ser nå en litt positiv endring. Men fortsatt har vi en lang vei å gå, sa leder Ragnhild Lied på et møte arrangert av Universitetet i Agder under Arendalsuka.»
Jeg lurer på hva 17 åringen Thomas eller Aisha på 16 føler når de først ikke mestrer prestasjonskravene, så til stadighet blir omtalt med forakt som skoletaper eller navere. Hva gjør denne retorikken med ungdom som strever? Årsakene til at ungdom ikke makter å gjennomføre en utdanning er uendelige mange. Kommer du som flyktning til Norge må du lære deg språket, får du kreft må du bli frisk. Livet er ikke en motorvei mot jobb og studier. Malkenessaken illustrer et stort samfunnsproblem, og et demokratiproblem. Politiske rammebetingelser legger føringer for det som skjer i klasserommet, likevel legges det kanskje ikke opp til en undervisning alle elevene kan dra nytte av.
Det popper isteden opp alternative opplæringsarenar tilpasset enkelte elevgrupper, i Bergen ble Pøbelskolen opprettet, andre steder er det et gammelt skip eller andre praktiske, men lite læreplanrelevante tilbud som skal redde elevene fra å måtte delta i ordinær undervisning. Er det greit å måtte si du går på Pøbelskolen? Slike tilbud kan nok lette presset på skolene, ved å åpne mulighetene for å vippe elever ut, skoler kan slippe å bruke ressurser på de «vanskelige elevene», og skoleresultatene blir penere på rankinglista. Hvordan må disse alternative tilbudene dokumentere elevresultatene sine?

Pedagogikk og etikk til elevens beste
Løsningen ligger etter mitt syn ikke i å opprette alternative mer eller mindre pedagogiske tilbud for enkelte grupper av elever. Jeg tror ikke på denne typen tilbud til restgruppen av elever – de som ikke er helt A4. Jeg tror samfunnet trenger toleranse for forskjellighet, og forskjelligheten får ikke armslag i en skole som dytter elever ut av felleskapet. På den annen side kan vi heller ikke ha en skole som blindt dyrker prestasjoner med en utopisk tro på at alle elever kan tvinges inn i samme malen. Ingen kan tvinges til å lære. Trivsel og mestringsfølelse er viktige læringsfaktorer, det vet vi fra utallige arbeidslivsundersøkelser.
Skolen er samfunnets viktigste demokratiske møteplass. Elever sosialiseres inn i gjeldende normer og regler. Utdanningen vår er ikke verdinøytral. Et langt liv i utdanningssektoren med god tilgang til forskningslitteraturen på utdanningsfeltet har styrket troen min på at gode opplæringstilbud forholder seg til en mangfoldig, sammensatt elevgruppe. Samtidig kan det ikke være et tabu å kreve at elever skal oppføre seg skikkelig. Malkenes snakket om virkeligheten i et klasserom. Den virkeligheten sjokkerte, likevel kom debatten til å unngå kjernen i problemstillingen. Hva kan gjøres?

Jeg tror på læreres og skolelederes kompetanse, jeg tror på at løsninger må diskuteres i et profesjonsfelleskap. Jeg tror på at et godt og spennende læringsmiljø og arbeidsmiljø utvikles i et felleskap på den enkelte arbeidsplassen. Jeg har tro på å styrke støtten til skolenes pedagogiske virksomhet, ved at lærere får samarbeide med fagfolk som kan det lærerne ikke kan eller skal kunne, slipp helsesøstre, psykologer og spesialpedagoger til, for først og fremst må vi holde fram elevperspektivet. For hvem er undervisningen for? Lærere og skoleledere kan aldri miste av synet blikket for den andre, for eleven.

Akkurat det perspektivet inntok også den engelske filosofen Richard Stanley Peters. Han satt opp noen kriterier for hva som faktisk kunne sies å være kriterier for undervisning. Peters knytter kriteriene til mottakerne av undervisningen, til elevene. Lærere og ledere kan ikke ensidig fastslå om det som går for seg i møtet mellom elever og lærer faktisk er undervisning. For at møtet skal kalles undervisning må følende kriterier innfris:
a) lærestoffet som blir formidlet må kunne forsvares ut fra hensynet til hva som tjener elevene.
b) påvirkningen skal bidra til å øke og utvide elevenes egen erkjennelse.
c) aktiviteten skal være kjennetegnet av frivillighet, og at elevene som deltar forstår hva som faktisk foregår.

Peters analytiske grep går til roten og tvinger oss til å ha vår oppmerksomhet på den som skal få noe ut av undervisningen. I lærerprofesjonens etiske plattform er den samme forpliktelsen formulert sånn: «Vår lojalitet ligger hos barnehagebarn og elever for å fremme deres beste. Sannferdig formidling av kunnskap og faglig god tilrettelegging er avgjørende. Profesjonen står imot press fra aktører som vil gjøre barnehagebarn og elever til midler for sine mål.» Det vi som lærere gjør skal treffe hver elev på en måte som tjener hver og en. Bare da opptrer vi på en måte som mobiliserer elevens egen driv- og skaperkraft.

Inga Bostad er filosof og direktør på senter for menneskerettigheter ved Universitet i Oslo, hun mener at vi trenger en ny pedagogisk filosofi i opplæringen. I boka Å se seg spørrende omkring. Introduksjon til en ny pedagogisk filosofi, utgitt i 2017 spør hun hva det vil si for opplæringen og skolen at hvert enkelt menneske skal mestre sitt liv på best mulig vis?
Bostad påpeker at utdanningen ikke verdinøytral, og viser til Verdenserklæringen om menneskerettighetene: ”Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter.”
Akkurat nå står grunnskolen og videregående opplæring midt oppe i en omfattende endringsprosess – alle læreplaner skal fornyes, og tas i bruk høsten 2020. Skal vi som samfunn lykkes i å fornye og revitalisere grunnopplæringen i Norge må vi tørre å diskutere pedagogikk og etikk, hva vil vi med videregående opplæring? Hvilke holdninger skaper opplæringen i elevene?
Grunnopplæringen i Norge er et gedigent demokratiprosjekt, elevene skal lære å ta aktivt del i sitt eget liv og i samfunnslivet. Hvordan aktiviserer vi drivkraften i elevene? Jeg mener vi må tørre å tenke nytt om hvordan vi vurderer og motiverer elever i videregående opplæring.

Ytringsfrihet og varsling
Elevene til Simon Malkenes følte seg krenket av læreren sin, de søkte hjelp av en annen lærer og skrev leserinnlegg til Aftenposten. Astrid Søgnen, direktøren for Utdanningsetaten i Oslo kommune gikk ut i mediene og kritiserte Malkenes for å skyve elevene foran seg. Hun mislikte måten han serverte kritikken sin på. Samtidig helte hun litervis av bensin på debattbålet ved at hun som øverste leder for mange tusen ansatte gikk ut og kritiserte en ytring fra en enkeltansatt. Hun ble beskyldt for å skape en fryktkultur som skremmer ansatte fra å delta i en demokratisk debatt om offentlige velferdstjenester, som for eksempel utdanning er.

Juristen og eksperten på menneskerettigheter, Anine Kierulf gikk ut og støttet opp om Simon Malkenes rett til å uttale seg om jobben sin. Debatten i offentligheten kretset om de juridiske spørsmålene, om en arbeidstakeres rett til å ytre seg, og eventuelt varsle om kritikkverdige forhold på jobben. Det var den juridiske, ikke den etiske argumentasjonen som fikk mest plass i offentligheten, elevenes rett til personvern for eksempel, druknet helt i debatten om ytringsfriheten som en demokratisk byggestein. Simon Malkenes mottok Fritt Ords Honnørpris for å rette søkelyset mot en manglende ytringskultur i Osloskolen. Skolebyråd i Oslo kommune, Inga Marte Torkildsen, roste Malkenes for å bruke ytringsfriheten sin. Kommunen arrangerte også en dagskonferanse om muligheten for å ytre seg og varsle i kjølevannet av saken.

Ansvaret for elevene
Ansvaret for elevene er et profesjonelt fellesansvar, et oppdrag Stortinget har gitt lærere og skoleledere. Når oppdraget blir vanskelig å løse trenger skolene støtte. Lærere og skoleledere må kunne være ærlige om vanskelige situasjoner på arbeidsplassene. Profesjonsetikk handler om at krevende og etiske vanskelige spørsmål i skolehverdagen ikke må individualiseres, men løftes fra det private til det prinsipielle – og finne sin løsning i profesjonsfellesskapet.
Filosofen Øyvind Kvalnes påpeker i boka Etikk for lærere (2014) at etikken kan gi det analytiske verktøyet som trengs for å øve opp språket og evnen til å diskutere hva som er etisk forsvarlig praksis i læreryrket. Han mener at lærere på mange måter utøver yrket i et moralsk minefelt, hvor det er lett å trå feil.
Det er ingen tvil om at Dax18 innslaget fikk fram at arbeidstakeres rett og plikt til å varsle om uforsvarlige forhold er en demokratisk rettighet og avgjørende for å kunne utvikle gode skoler og barnehager. Profesjonsutøvere må ha anledning til å diskutere og korrigere synspunkter og si fra om hva som er faglig og etisk god praksis. Steffen Handal, lederen i Utdanningsforbundet, viser til at Elevorganisasjonen har sagt tydelig ifra om at de ønsker ytringsfrihet for både elever, lærere og skoleledere og en fri og åpen debatt. Den debatten må også handle om at elevene må møtes av et utdanningstilbud som skaper lærelyst og tilhørighet, og gir som for læring og utvikling. Skolen er et miniatyrsamfunn, vi trenger aktive og deltakende elever, skolen må tilpasses elevene, så elevene kan tilpasse seg skolen.

Litteraturliste

[1] Kvalnes, Øyvind. Etikk for lærere. Universitetsforlaget 2014.

[2] Kjeldsen, Jens E. Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Spartacus forlag/Scandinavian Academic Press, 20016,2009

[3] https://www.nrk.no/norge/laerer_-problemene-i-oslo-skolen-er-en-konsekvens-av-fritt-skolevalg-1.13946404

[4] https://www.nrk.no/norge/laerer_-problemene-i-oslo-skolen-er-en-konsekvens-av-fritt-skolevalg-1.13946404

[5] https://www.ssb.no/vgogjen

[6] https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2018/august/liedutvalget-ser-pa-arsakene-til-frafall/

[7] R. S. Peters: Psychology and ethical development. A collection of articles on psychological theories, ethical development and human understanding. George Allen & Unwin, London 1974.

[8] Å se seg spørrende omkring. Introduksjon til en ny pedagogisk filosofi. Gyldendal Norsk forlag AS, 1.utgave,1. opplag 2017. s 9

[9] https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2018/mai/utdanningsforbundet-folger-opp-malkenes-saken/