Det plinger i mobilen min, jeg skvetter til, bare en e-post fra jobben, ingenting å stresse med! Så sjekker jeg Facebook, klarer ikke la være. Sønnen min, Ludvig, har begynt å bruke Facebook de siste dagene, han har lagt ut synspunkter som uroer meg, synspunkter som viser en viss innvandrerskepsis.
Et nytt avisbilde, av kvinner med svarte, heldekkende ansiktsplagg, slår imot meg. Jeg kjenner angsten prikke, klarer ikke lese rolig. Han har delt en artikkel fra en engelsk avis om primitive holdninger blant muslimer. Artikkelen er spekulativ, den beskriver på en generaliserende måte at muslimer i England vil forby homofili. Hva i all verden, hjertet mitt begynner å slå ubehagelig fort, skjønner han ikke at han stikker hodet inn i et vepsebol? Hvorfor er han opptatt av akkurat dette? Jeg overveldes av en intens uro på grensen til redsel.
Ludvig er ingen flittig bruker av Facebook, kanskje han bare har fulgt en innskytelse, da han la ut den forbaska artikkelen.
Jeg tar en titt til, fotografiet virker truende. Han fått noen likes, og enkelte kommentarer støtter opp om islamkritikken i artikkelen. Frykten for muslimer popper opp fra uventet hold. Men i alle dager, hva skjer? En venninne ber han på kaffe for å snakke om saken. Ingen tar tydelig til motmæle.
Jeg må snakke med han, men han er en elendig mobilbruker, han svarer sjelden når vi ringer og vet ofte ikke hvor mobilen er.
Jeg håper virkelig han forstår hva han utsetter seg for ved å legge ut en spekulativ artikkel som oser av fordommer mot muslimer. Håper han har tenkt over konsekvensene ved å mene noe så kontroversielt, akkurat nå når debatten om flytningene går glohet. Jeg bekymrer meg og irriterer meg. Som tobarnsfar kan det da ikke være nødvendig å plumpe uti en betent innvandringsdebatt og fyre oppunder frykten for de andre. Det kjennes som jeg rakner, som om jeg går i oppløsning. Han er jo en del av meg?
Han har vært distre fra han var liten, men konsentrert om det han kan og vil. Han har alltid gått sine egne veier, og på en måte er det jo viktig at han tør mene noe som kanskje ikke er politisk korrekt. Men, det er dårlig timing, det skjer noe skummelt her i lille Norge, det er blitt legitimt å snakke fordomsfullt og generaliserende om folk fra andre land og kulturer. Kommentarfeltene i sosiale medier gir hatefulle ekstreme stemmer plass.
Jeg er engstelig og skremt over alle de overraskende fryktsomme holdningene jeg har møtt i det siste, til og med fra nære venner, folk med lang utdanning og mange erfaringer fra lange reiser rundt i verden. De er nå så redde at de frykter at unge muslimske gutter er tikkende bomber, som vil voldta og ødelegge lokalsamfunn.
Jeg ringer Ludvig igjen, men får bare den tomme ringetonen til svar. Jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å få avklart hva han egentlig mener. Tenker på svigerdatteren min – hun vil jo ikke tolerere disse meningene? Jeg er redd for å miste henne, mammaen til barnebarna mine. Ludvig trenger henne, og hun han, barna trenger begge foreldrene. Utenfor vinduet blåser det iskaldt, bølgene og vårhimmelen glir over i hverandre, svart og truende. Jeg sender en melding til Ludvig, utålmodigheten gnager. Ring meg, klem fra mamma. Ingen svarer.
Før jeg legger meg til å sove, sjekker jeg mobilen igjen. Ingen ubesvarte anrop, men en ny melding fra Facebook – han har lagt ut noe!
Nei og nei, han har postet en uttalelse som helt åpenbart oser av forakt for muslimer. Det kan da ikke være mulig? Jeg trodde vi i familien var tolerante, åpne og villige til å dele godene våre med voksne og barn som har mistet alt; landet sitt, huset sitt, hagen sin, skolegangen og fotografiene fra da barna var små, trygghet og tilhørighet. Jeg føler meg syk.
Den natten tar bekymringene overhånd, svetten siler, hva hvis jeg får spørsmål om Ludvigs holdninger, hva skal jeg svare? Jeg som jobber med lærere for å fremme demokratiske holdninger og gode norske verdier, som toleranse og respekten for andre mennesker. Hva har skjedd – har sønnen mitt blitt rasistisk, uten å tenke over det? Hva med barnebarna mine? De kan ikke ha en far med den typen holdninger. Det går ikke. Jeg sender en sms til svigerdatteren min, Vibeke, og spør om hun kan be Ludvig ringe meg, hun svarer at han er på oppdrag for NRK i Kristiansand og ikke kommer hjem før i morgen. Jeg sender henne enda en sms og sier jeg ikke liker det jeg ser han har lagt ut på Facebook. Hun svarer med en gang, at hun ikke kan ringe meg akkurat nå, men at hun ikke liker det hun heller, at jeg må snakke med Ludvig. Det lover jeg.
Jeg er utslitt etter en natt med dårlig søvn, men jeg må på jobb. Det er flere på jobben min som pleier å kommentere dokumentarene Ludvig lager i P3. Hva vil de tenke nå? Hva skal jeg si hvis lederen i Utdanningsforbundet spør hva Ludvig holder på med for tida? Skammen bølger i meg, jeg trodde vi hadde snakket nok om menneskeverd, empati og likeverd hjemme.
Dagene går, ingen spør meg om noe, tvilen gnager dypere og dypere. Kanskje vi ikke har snakket nok sammen, kanskje jobben gikk foran for ofte? Kanskje han ikke fikk nok oppmerksomhet, han søker jo oppmerksomhet, er ikke redd for å si fra til folk på bussholdeplassen om de mener noe en tidlig morgen, som han ikke er enig i. Ingen får dø i synden med Ludvig i nærheten, derfor er dette så fryktelig ekkelt. Fordomsfulle holdninger til muslimer er det mange som har, men hvorfor må sønnen min utbasunere sine skremmende synspunkter?
Jeg må få snakket med Ludvig, høre hva han tenker. Jeg har lagt igjen tre beskjeder de siste dagene, stemmen min er blitt strengere og strengere, jeg hører det selv. Det er sikkert ikke fristende å ringe meg tilbake, jeg skjønner det. Men det må da gå an å skjønne hva han gjør med oss rundt seg, når han så åpenbart vil provosere med meninger som er himmellangt unna min forståelse av verden.
Telefonen ringer, det er datteren min, hun hikster, har ikke sovet hun heller. Lurer på hvordan hun kan bevare et tett forhold til småguttene, brorens holdninger er helt uakseptable. Hun har brukt natten på å skrive til broren sin, men hun har ikke sendt meldingen ennå. Hun orker ikke tanken på å tilbringe ferien med broren sin, som så tydelig har begynt å forakte folk med meninger som hun og jeg har. Folk som vil ta imot og åpne landegrensene. Han vil stenge farene ved innvandringen ute, for å verne om egne verdier. Jeg lover henne å ta en alvorsprat så fort sjansen byr seg. Enda noen dager går, Ludvig har endelig lovet å stikke innom.
Søndag ettermiddag, det ringer på, der står han med et fotografi av meg og seg selv som liten gutt i hånden, han spør om han kan bruke det i en intro til en tv-serie. Jeg tar en rask titt, en lyshåret femåring stråler mot meg på bildet. Så søt, hjertet mitt slår, jeg må få snakket med han nå!
Jeg spør forsiktig om han er klar over hva han har lagt ut, at artikkelen fra England er fordomsfull og upålitelig. Jeg spør om han ikke sjekker kildene sine. Han stirrer på meg med øyne jeg ikke kjenner, pupillene er små som knappenålshoder, øyene lyser kaldt grått. Jeg er livredd, jeg synker, synker! Det er ikke mulig! Sønnen min sklir fra meg − ut av livet mitt idet han sier: «Er du klar over hva muslimene gjør? Hva de vil?» Hjernen min kjennes som om den er smurt inn med tykk, seig olje, må tenke sakte før jeg svarer, ikke bli sint, ikke skyve han bort. «Ludvig, du kan da ikke mene at de som flykter fra krig, elendighet, tortur og IS og alt sammen, du kan da ikke stemple dem som farlige når de kommer til Norge?» Han insisterer: «Landet vårt kommer til å endres i en retning jeg ikke vil ha.» Samtalen fortsetter, jeg når ikke fram. «Dette er virkeligheten, mamma. Det er tiden vi lever i.» Jeg svarer at jeg er helt sjokkert over hans paranoide forestillinger.
Han stirrer meg inn i øynene og sier bestemt: «Da får du åpne øyna dine og se hva som skjer. Vi snakkes om 20 år! «Han smeller bildøren igjen og kjører, jeg står igjen. Alene. Sjokkert. Går inn i huset igjen og lukker døren bak meg, roper fortvilet på mannen min. Hjelpeløsheten er lammende.
Da rives inngangsdøren opp, Ludvig raser inn, med et lite tv-kamera i hånden. «Mamma, mamma, jeg mener selvfølgelig ikke disse tingene. Det er et NRK-prosjekt – det har vart noen uker, det varer en uke til, før jeg kan si at jeg har spilt en rolle. Jeg har gradvis vist mer ekstreme holdninger for å kunne dokumentere hvordan folk reagerer når noen gjennomgår en radikaliseringsprosess.
Det er vanskelig, foreldre i barnehagen har sluttet å hilse, venner jeg treffer på Nesoddbåten unngår å sette seg sammen med meg. Folk på jobben tar ikke kontakt, ingen vet at dette er et prosjekt bortsett fra NRK-ledelsen og Vibeke. Beklager, men jeg tror du kommer til å bli så stolt, det blir et debattprogram for ungdom, ungdom skal lære å kjenne igjen tegnene på radikalisering. Du taklet det bra, du er filmet av NRK, med skjult kamera. Du sa fra du, det er det ikke så mange som gjør – når noen de kjenner kommer med radikaliserte meninger!
De fleste av oss snakker helst med de som mener det samme som oss selv, det er farlig, vi må vite mer om hva som skaper tilhørighet til samfunnet. Vi må snakke med hverandre for å bryne meningene våre og ha rom for hverandre for å hindre radikalisering. Programmet skal hete Ekkokammeret.»