Pas de Héros (Nigel Hamilton)

Jeg har lest pensum og skal skrive om tekstene mine fra dette semesteret. Jeg har lest fasiten og oppskriften, har kjennskap til historie og opprinnelse, metode, språk og etikk. Jeg leser eksempeltekster og finner hvordan de eksemplifiserer pensum og hvordan pensum belyser eksempeltekstene. Men når jeg skal skrive på mine egne tekster sliter jeg og jeg tror jeg befinner meg i det dypet dilemmas verden mellom håndverk og kunstverk, mellom massen av autentiske, eksisterende materialet og et forsøk på å ta det i bruk og gi det form. Oppskriften og fasiten er lett å ta i bruk på andres materialet, men når jeg tar det i bruk på eget, eller forsøker å ta det i bruk, forsvinner magien, materialet som bærer av det autentiske, som koker og bobler i meg, som avstedkommer følelser som glede og fortvilelse, reduseres til teknikaliteter og fortellingen glipper. Jeg ser meg selv utenfra, jeg blir spekulativ og beregnende. Og selv om materialet jeg bruker er faktiske hendelser blir jeg overmannet av det problematiske i å bruke det; for hvor sant er det etter at jeg har gitt det sin form og i hvilken grad lar det seg forsvare etisk? Gode leseropplevelser blir også revet ned fra pidestallen. Jeg tenker på hvor lett jeg slukte Knausgårds beretning på grunn av hans utlevering av særlig pikante detaljer. Jeg beundret ham for hans ærlighet og hans mot. Nå tenker jeg at episodene ikke er tilfeldige betroelser, men tvert imot nøye utvalgt for å frembringe en følelse. Særlig opplever jeg at de pinlige episodene er med for å skape troverdighet først og fremst. Og at virkemidler tas i bruk for å vekke andre følelser, kan jeg akseptere, men når troverdigheten er gjenstand for kynisk bruk av virkemidler, føler jeg motvilje.

Jeg leter ikke etter avvik – tror jeg – for å påvise at den biografiske pakten er brutt (jfr. Egeland og Lejeune), eller er det det jeg ubevisst gjør? Jeg tror episoden er sann (for eksempel om Knausgård som sitter på do og beskriver om å bæsje, eller Louis som har sex med fetterne sine i vedskjulet), men jeg kjøper ikke lenger idéen det prøver å selge. Nemlig det at det er så skambelagt å fortelle dette at bare det at det blir fortalt sier noe om forfatterens banebrytende troverdighet, rå utlevering. Nei, jeg tror episoden er valgt ut fordi det kan oppfattes som nytt og banebrytende uten at så mye står på spill. Forfatteren risikerer egentlig ingenting ved å stå frem med historien. Det blir som når man på jobb intervju fremstiller det å være ivrig og utålmodig som en negative side ved seg selv. Mens det egentlig er det motsatte. Knausgård går i detalj om en avføringsepisode, som er ekkel ja, men utover det står ingenting på spill. Og vi reagerer jo ikke på bæsj, promp og raping når det gjelder menn, så han rokker ikke ved noe som egentlig slår negativt ut for ham. Han skriver for eksempel ikke at han har liten penis eller trekker eget intellekt i tvil. Det skambelagte hos Louis er ikke egentlig skambelagt i det miljøet han henvender seg til, og alt knyttet til miljø fysisk og mentalt rundt ham er påført ham mot hans vilje og uten hans medvirkning. Vi leser stoffet som om noe står på spill og at deres innsats er enorm, de er ærlige på tross av alt de risikerer. Men de risikerer jo ingenting! Episodene er kynisk tatt med for å gi etos, og jeg misliker det. Jeg synes det er spekulativt. Det er ikke rått og utleverende. Det er litterære virkemidler tatt med for å speile forfatterens egenskaper som mot, ærlighet. Hans etos. Fakta taler ikke, det er formen det gis og den språklige representasjonen. Vi må alltid etterspørre motivet for alt som er tatt med; hvorfor episoder om Lindas psykiske lidelser, dobesøk, Louis homoseksuelle sexscener og beskrivelser fra farens (!) fødsel. Det virker som betroelser, men det er ikke det. Det er ikke tilfeldige beretninger, men det utfordrer oss. De er nøye valgt ut blant annet masse materialet. På tross av Knausgårds seks mursteiner om hans indre og ytre kamp, er ikke alt tatt med. Mye materialet er utelatt. Vi må spørre hvorfor.

Å nå spør jeg meg selv hva, hvordan og hvorfor. Og det blir umulig å ta med noe som helst. Jeg blir en kynisk maktutøver av språklig representasjon og selektiv erindring og perspektiv. Er det noe feil med det eller er det så etisk komplisert at jeg bør gi det opp før det har begynt? Er det underliggende problemet av så stor samfunnsmessig betydning at det rettferdiggjør en slik personlighetsutlevering og maktutøvelse? Er det noe alternativ? Å forholde seg til det skjønnlitterære? Vi vet jo at sakprosa og skjønnlitteratur sklir over i hverandre. Sakprosaen låner virkemidler fra skjønnlitteraturen, og skjønnlitteraturen bygger ofte på faktiske hendelser og egenopplevde erfaringer, alt for å fremstå troverdig. Kanskje er det likevel innenfor den skjønnlitterære rammen vi bør holde oss av prinsipielle etiske grunner? Men hva med debattene og engasjementet, hvor blir de av hvis man ikke vet om det man diskuterer er forankret i virkeligheten eller ikke?

Så jeg faller i postmodernitetens fallgruver. Ingenting er sant eller alt er sant. Her er min stemme. Den er viktig fordi den er min. Fordi jeg er et unikt individ i en tid hvor individet har tatt Guds plass; fordi det fortjener det? Fordi vi trenger noe å tro på?

Jeg liker det ikke og det rammer min kreativitet. Ikke håndverket. Jeg kan følge punktene. Bestemme meg for hvilken historie jeg vil fortelle. Gi materialet form, velge perspektiv og velge materialet. Men den kreative prosessen, minnearbeidet blir forstyrret av kritikeren i meg, han som sitter på skulderen min og betrakter meg med skepsis og hele tiden trekker mine motiver i tvil.

Jeg skrev innledningsvis at jeg hadde vært igjennom alle pensumtekster. Jeg har ikke det. Det var ikke sant, jeg løy, jeg generaliserte for å understreke poenget mitt. Det er fort gjort. Nå går jeg tilbake til de tekstene som må bearbeides videre, også noen eksempeltekster gjenstår. Kanskje finner jeg i dem nye argumenter som gir tankene mine ny retning, kanskje blir jeg besatt at av tanken om at mitt, akkurat mitt blikk er viktig, i den store fortellingen om det å være mennesket. Jeg skrider til verket med håp og et ønske og vet jeg finner det jeg ønsker å finne. Så lett er det. Så vanskelig. Så problematisk. Men jeg tenker uten pause, nye tanker, gamle tanker. Står i det et sekund; ser lyset. Et nytt sekund og lyset slukker. Fra ett dilemma til et nytt. En situasjon til en annen. Jeg tenker altså er jeg. Et menneske.