Spesialpedagogikk, lærevansker og adferdsproblemer

Denne uken har jeg vært fraværende på grunn av sykdom, men jeg har gjort meg noen tanker etter å ha sett gjennom forelesningsslidene, pensumlitteratur og notater gjort av medelever.

Det er ganske klart at alle elever har rett på tilpasset opplæring innenfor den ordinære undervisningen. Når eleven ikke kan ha, eller har tilstrekkelig utbytte av opplæringen har han/hun rett på spesialundervisning.

Jeg har fått bedre oversikt over tiltakskjeden når spesialundervisning vurderes:
1. Bekymring
2. Henvisning til pp-tjenesten
3. Sakkyndig vurdering
4. Vedtak
5. Gjennomføring
6. Evaluering

Men jeg stiller er fremdeles litt usikker på hvilke «varsellamper» man bør være våken for ved en eventuell bekymring. Hvilke «tegn» skal man se etter og bekymre seg over?

Slik som Øverlien (2015) skriver kan utsatte barn (for omsorgssvikt, vold eller seksuelle overgrep) ofte ha krav på spesialundervisning på grunnlag av livsvilkårene (det er dermed ikke snakk om lærevansker).

En diagnose betyr ikke nødvendigvis at eleven har rett på spesialundervisning, på samme måte som det ikke må foreligge en diagnose for at eleven skal ha rett på spesialundervisning. Diagnosen kan være en indikator – og til hjelp for å sette inn de rette tiltakene.