Sammendraget er skrevet av, og delt i kollokviegruppe av Andrea Nystad.

IDENTITETS- OG MORALUTVIKLING

Identitet handler om det innerste i oss mennesker, kjernen i oss. Teorier om innholdet i og utviklingsprosesser knyttet til identitet:

• William James og George Herbert Mead: Skillet mellom jeg og meg. 

I Meads modell består identitet av tre deler: jeg, meg og den generaliserte andre, og mennesker beskrives som handlende, reflekterende og observerende.

• Erik Homburger Erikson: Modell for psykososial utvikling.

Et alternativ til Sigmund Freuds teori om psykoseksuell utvikling (la vekt på de første leveårene). Erikson utformet en teori om livslang utvikling. Han mente at identitetsutviklingen var på sitt mest intense i ungdomsårene og i tidlig voksen alder. Beskriver 8 utviklingsstadier i menneskers liv, hvert stadium preges av en konflikt som må løses, og som kan ende med positivt eller negativt utfall.

• Klassisk sosiologisk forståelse av identitet: Rolleteoretisk tilnærming til identitetsutvikling (Ulike roller).

Goffmans beskrivelse av livet “frontstage” og “backstage”.

Goffmans betraktninger om hvordan personer kan påføres stigma.

• James Marcia: Perspektiv på identitetsutvikling.

Objektrelasjonsteori – Gode objektrelasjoner kjennetegnes av god selvfølelse og at man kan forholde seg til både gode og dårlige sider ved andre mennesker. Dårlige objektrelasjoner kjennetegnes av splitting, hvor personer oppfatter andre mennesker som enten gode eller onde, og der det ikke finnes nyanser mellom disse to ytterpunktene.

• To nyere perspektiver på identitetsutvikling: Narrativt perspektiv og forhandlingsperspektiv.

Narrativt perspektiv: 

Mennesker skaper seg selv ved å lage fortellinger (narrativer). Det er slik man definerer seg selv, og narrativene våre er ment både for oss selv og for andre. 

Forhandlingsperspektiv:

Hvordan mennesker utvikler sin identitet i samspill med andre. Individet spiller ut sider av seg selv, fortolker omgivelsenes svar på disse utspillene, og justerer sine identitetsuttrykk i tråd med noen av reaksjonene/tilbakemeldingene fra andre.

• Identitetsutvikling hos adopterte, immigranter og de som tilhører seksuelle minoriteter: 

Noen livssituasjoner kan innebære at identitetsutviklingen blir ekstra krevende.

• Lawrence Kohlberg, Jean Piaget, Carol Gilligan: Moralutvikling

Identitetsutvikling er nært knyttet til moralutvikling. Mange teoretikere berører moral når de beskriver identitet.

Piagets teori kobler sammen kognitiv utvikling og moral ved at de kognitive ferdighetene legger føringer for hvor avansert de moralske resonnementene kan bli. Gilligan var Kohlbergs forskningsassistent i en periode. Hun var kritisk til hans teori om moralutvikling fordi den favoriserte menn – blant annet var det færre kvinner enn menn som nådde de øverste moralske stadiene i hans modell. Som et motsvar lanserte hun en teori som tok utgangspunkt i kvinners måte å resonnere på.

Identitet: 

“Hvem er jeg? Hva er min plass i samfunnet? Hvilke roller har eller vil jeg ha?”. Omfattende spørsmål, identitetsutviklingen er kompleks, vanskelig å finne klare svar. Identitetsutvikling er en utfordrende prosess i livet for mange.

Selvoppfatning (selvbilde) er ens oppfatning om hvem man er. Selvaksept er en vurdering av hvor bra man selv vurderer å være som person. Identitet skiller seg fra disse to begrepene ved at det handler om kjernen i oss, det bestandige, det som binder en sammen som person og gir mennesket en opplevelse av å være hel. Noen bruker begrepet selvet ganske synonymt med identitet.

I oppveksten skjer det tydelige skifter i barns forståelse av seg selv og omverdenen. Selv om identitetsutviklingen gjerne er sterkest i ungdomsårene og tidlig voksen alder, foregår den gjennom hele livet.

Skillet mellom jeg og meg:

William James og George Herbert Mead beskriver hvordan I (jeg) og Me (meg) er viktige for å forstå selvet. De bruker ikke ordet identitet, men selv, som er likt med identitet, personlighet og selvoppfatning. 

Mead deler selvet i 3 deler. Hvordan handling (jeg) blir gjenstand for refleksjon (meg). 

1. Jeg er den delen av selvet som er i samspill med omgivelsene. 
2. Meg er slik den enkelte oppfatter selvet å være, basert på atferd og sosiale erfaringer. 
3. Den generaliserte andre: Generell referanseramme. Identitetsdannelsen er en prosess der man inntar ulike sosiale roller ved at man observerer hvordan egne handlinger og egen personlighet gjennom hele oppveksten evalueres av omgivelsene, og enten belønnes eller sanksjoneres. Generaliserte forventninger som vi vet eller antar at andre har til oss. Forventningene inkluderer også normer og tidligere erfaringer. 

Den generaliserte andre påvirker både jeg og meg ved å styre individers valg/atferd og selvvurderinger. 

Jeg er ikke-refleksivt.

Meg bygger på refleksjoner over egne handlinger.

Jeg blir til meg når handlinger knyttet til jeg blir bevisst.

Mead mente selvet er grunnleggende sosialt av natur, og at subjektet (personen) derfor ser seg selv som objekt, altså at vi har et observatørblikk på oss selv. Han mente sosialisering og individualisering var to sider av samme sak.

Eriksons teori om identitetsutvikling:

Bryter med Freuds syn på at barn gjennomlever psykoseksuelle stadier. Erikson mente at det handlet om psykososiale stadier, i et livsløpsperspektiv. Freuds stadier er knyttet til barndommen.

8 livsfaser mennesker gjennomlever:

Hver fase består av enten et positivt eller negativt utfall. Utfallet på et stadium påvirker utfallene på de øvrige stadiene. Teorien legger til grunn at de viktigste fasene i menneskers liv legges i løpet av oppveksten.

God omsorg vil bidra til en god utvikling hos barn, og da vil de også kunne utvikle en tydelig identitet. I tidlige leveår er varme og trygghet sterkt utslagsgivende for god psykososial utvikling. Identitetsutviklingen starter i småbarnsalderen, når barn identifiserer seg med andre personer. Identifisering handler om å sette seg mål som man strekker seg etter, slik at man blir den ønskede utgaven av seg selv.

Konflikten mellom identitet og rolleforvirring tilhører puberteten (10/12-18/20 år). I denne fasen er det viktig at omsorgen preges av samarbeid og forhandlinger fremfor styring av ungdommen, fordi de skal danne selvstendighet (autonomi). Erikson advarte mot å presse ungdom inn i identiteter, fordi det kan lede til motstand, opprør og en negativ identitetsutvikling.

Med ungdomsalderen våkner også interessen for utdanning, jobbkarriere og vennskaps- og kjæresterelasjoner. Kjønns- og yrkesidentitet var spesielt viktige utviklingstemaer i denne livsperioden og for identitetsutviklingen. Mindre opptatt av å være en del av en familie, og det blir viktigere med sosiale fellesskap med venner og å bli en del av samfunnet. Fokuset flyttes og utvides fra få familiemedlemmer til større sosiale grupper, og fra det nære (familie) til det store (sosiale grupper).

I denne teorien handler identitetsutvikling om utforskning av roller for å finne ut av identitetsspørsmålet “Hvem er jeg?”. Ungdom som ikke lykkes i å utvikle en tydelig identitet, vil oppleve rolleforvirring. I stedet for en positiv nysgjerrighet som leder til utforskning, gjør usikkerhet om egen identitet at man ikke vet hvem man er eller hva man skal bli. Det leder til sosial isolering, ensomhetsfølelse og et selvbilde fylt med mye usikkerhet og skam. Rolle- og identitetsforvirring kan føre til at individet ikke finner sin plass i det sosiale fellesskapet, og dermed oppstår utenforskap. Å utvikle identitet kan ta tid og være en strabasiøs ferd for mange, så man skal ikke trekke for raske konklusjoner om en person har identitetskrise eller opplever rolleforvirring.

Identitet er viktig for personlighetsutviklingen. Teorien om psykososial utvikling viser at mennesker er sosiale av natur, og vår utvikling er sterkt påvirket av omgivelsene våre, inkludert identitetsutvikling.

En rolleteoretisk tilnærming til identitetsutvikling:

Klassisk sosiologisk teori. Anså ikke selvet (identiteten) som noe som var i individet, selvet ble heller oppfattet som summen av individets ulike roller. I denne teorien forestilte man seg at alle mennesker var tilnærmet like fra fødselen av, men at livserfaringer formet selvet. Slik trakk de opp utviklingslinjer for personligheten som et miljøprosjekt/samfunnsstyrt prosjekt. Denne forståelsen av identitet bygger på James og Meads arbeider om roller. 

Rolle/rolleteori: 

Kan lett assosieres med å spille en rolle eller å forestille seg, noe som betyr at man ikke er seg selv. I rolleteori ser man ikke på roller som noe påtatt, alle mennesker utøver og lever i sine roller.

Handler om hvilke roller individet selv ønsker, kontra roller som andre ønsker eller krever at individet skal fylle. Personer utvikler i løpet av livet et helt rollegalleri. Dette bidrar til å definere en persons identitet. 

4 steg i prosessen der man inngår i roller:

1. Rolleforventning: 

Forventninger som en selv og/eller andre har til at man tar roller. Det skilles mellom valgte og tilskrevne roller.

2. Rolleforståelse: 

Hvordan en person oppfatter en rolle (fortolker innholdet i rollen). Rolleforståelsen kan være ulik mellom personer. F.eks. kan det oppstå uenigheter når ungdom lever på måter som den voksne generasjonen mener ikke stemmer med hvordan ungdom skal oppføre seg.

3. Rolleaksept: 

Individet godtar valgte og/eller tilskrevne roller.

4. Rolleutførelse: 

Å utøve valgte og/eller tilskrevne roller.

2 hovedtyper av rollekonflikter:

1. Intrarollekonflikt:

Konflikter knyttet til samme rolle. F.eks hvis man er dypt religiøs, men jobber for legalisering av aktiv dødshjelp, eller hvis man snakker om viktigheten av å leve miljøvennlig samtidig som man har et stort materielt forbruk som tar lite hensyn til miljøet.

2. Interrollekonflikt:

Konflikter mellom to eller flere roller en person har. F.eks å løse konflikten mellom å være en tilstedeværende pappa samtidig som man er sterkt opptatt av å jobbe mye for å skape karriere, eller er fredsaktivist men jobber i våpenindustrien.

Goffmans beskrivelse av livet “frontstage” og “backstage”:

Goffman skilte mellom livet slik det leves på scenen (frontstage) og bak scenen (backstage). 

På scenen utøver vi roller som vises overfor andre enn dem vi er sammen med privat. Vi blir iakttatt og evaluert. “Impression management” eller inntrykkskontroll (omdømmebygging) er forsøk på å påvirke hvordan vi blir oppfattet. Dette skjer f.eks på Facebook, Instagram, blogger der mange har et klart ønske om hvordan de vil oppfattes, skrive meldinger og velge “looks” og vinklinger på bilder for å bygge opp under dette. Med andre ord bevisst på at de via sosiale medier er “på scenen”.

Goffmans perspektiver på stigma:

Det er ikke alle opptredener på eller bak scenen som aksepteres av fellesskapet. Goffman analyserte stigmatiseringsprosesser. De starter gjerne med noe den dominerende kulturen betrakter som uønsket eller som et avvik (primæravviket). Samfunnet eller grupper av mennesker kan reagere med å stemple personer som er eller gjør noe som ligger utenfor det aksepterte. Stigmatisering innebærer utstøting fra det sosiale fellesskapet, eller at den stigmatiserte ikke får delta på lik linje med de andre. Noen vil identifisere seg med stigmaet de er blitt tildelt, mens andre kjemper imot.

Han interesserte seg for hvordan ulike former for annerledeshet kunne lede til stigmatiserte identiteter, det vil si når stigmaene blir formende for identiteten. F.eks kan den stigmatiserte oppfatte seg som “den mislykkede”, “den svake”, “den syke”, “den som ikke kan forvente å bli elsket”, “familiens sorte får”. Dette forbindes med skam, og noen velger å isolere seg. Andre søker seg mot personer som lider samme skjebne som dem selv for å oppnå tilhørighet til et sosialt fellesskap og ta avstand fra den dominerende kulturen som dømmer og utstøter dem. Sanksjoneringen av primæravviket fra de toneangivende i kulturen kan føre til at den stigmatiserte repeterer uønskede handlinger eller andre handlinger som det er risiko for at de dominerende i kulturen tar avstand fra. Dette kalles sekundæravvik.

Marcias perspektiv på identitetsutvikling:

James Marcia utformet et perspektiv på utvikling av identitet bestående av 4 stadier. Fundamentet for identitet oppfattes her å være en syntese mellom ferdigheter, antakelser/forventninger og identifisering med andre, som danner en helhet som bidrar til å binde fortid til fremtid.

Identitetsutformingen er sterkest i ungdomsårene og hos unge voksne. De kan ende opp på alle de fire stadiene. De som er på stadium 4, har gjennomlevd stadiene 1 og 3, men det er ikke nødvendig å være innom stadium 2 for å oppnå 3 eller 4. Ungdom vil befinne seg på stadiene 1-3, stadium 4 oppnås først i tidlig voksen alder. Det må være et indre driv hos ungdommer og unge voksne som vises i form av aktiv utforskning av identiteter. Om man ikke er aktiv konstruktør av sin identitet, vil man lett forbli på stadium 1 eller 2. Forskning bekrefter at unge som er fremoverlente og aktive i sin utforsking av identiteter, oftere utvikler en tydelig identitet som de er komfortable med, mens de som unngår temaet, gjerne utvikler utydelige identiteter og oftere har psykiske helseutfordringer.

Et narrativt perspektiv på identitet:

James beskrev hvordan våre identiteter endres med tiden. Vi forstår hendelser annerledes over tid, og vi utvikler etter hvert en fortelling (et narrativ) om oss selv og vårt liv. Dette perspektivet er basert både på rolleteori og symbolsk interaksjonisme, og skillet mellom jeg og meg.

McAdams definerer identitet som “an internalized and evolving life story”. Han tar utgangspunkt i Eriksons teori, og fler. Individet går fra å være en sosial aktør, via å være en motivert agent, til å bli “forfatter” av egne narrativer.

Vi er sosiale aktører tidlig i barndommen, i et narrativt perspektiv er det tett forbundet med utvikling av selvregulering. Identitet er her nært knyttet til sosiale roller, ferdigheter/kompetanse og personlighetstrekk/egenskaper. I midtre del av barndommen beskrives barn som motiverte agenter. Identiteten er nært knyttet til selvoppfatningen, til mål vi setter oss, til våre planer, verdier, håp/forventninger og forsøk på å unngå ting vi frykter. I ungdomsalder og tidlig voksen alder tar man rollen som «forfatter». Handler om å skape kontinuitet og å bli til hel ved, at man fremstår som konsistent og ikke fragmentert eller motsetningsfylt. Gode fortellinger om identitet får nåtid til å henge sammen med fortid, og kobles til muligheter som ligger i fremtiden (fremtidshåp).

I narrativperspektivet har vi multiple (flere mulige) selv/identiteter. Identiteten skapes i kontekster, og de utspilles og eksisterer i våre relasjoner med andre mennesker. Ved behov kan man gi sine multiple identiteter en samlende struktur, som gjerne kan ha form av et hovednarrativ («grand narrative»). Narrativt perspektiv legger vekt på språk. Mennesker har og er narrativer. Vi skaper oss selv ved hjelp av dem, og det er ikke ofte det dreier seg om narrativ, det er heller ikke slik at fler narrativer eksisterer parallelt. Randall mener vi har like mange narrativer som vi har agendaer (motiver eller behov) for å fortelle dem. Hendelser transformeres til erfaringer, som veves sammen til narrativer. Narrativene forteller man både til seg selv og andre, men forteller ulike narrativer til ulike tilhørere. De blir aldri ferdige, de utvikles og forlenges hele tiden.

Narrativer skapes ikke i isolasjon, ofte flere «medforfattere» og medfortellere. Det skjer via tilbakemeldingssløyfer («feedback loop»), der våre fortellinger om oss selv både preger det vi gjør overfor andre, og der våre fortellinger og handlinger overfor andre også preger vår selvoppfatning. Tilbakemeldinger fra andre påvirker videre våre fremtidige fortellinger.

Narrativer består av ord, kan derfor ikke skapes narrativer om det vi mangler ord for. Språklig kompetanse er derfor viktig for narrativene, og dermed også for identiteten og selvforståelsen. Pleie og videreutvikling av identitet via narrativer baseres på tanken om at språk er identitetsskapende. Denne forståelsen – filosofen Foucault.

Cohler og McAdams er opptatt av hovednarrativer. Bamberg og Thorne og Nam er opptatt av betydningen av de små narrativene. Små og store narrativer er ulike erfaringer. De små er mer detaljorienterte enn hovednarrativer. I en del kulturer består hovednarrativene av mange små narrativer. Når personer fra slike kulturer skal fortelle om seg selv, tar de flere avstikkere og forteller små historier før de vender tilbake til hovednarrativet. Noen beskriver det som en springende fortelling med mange (irriterende) avbrudd, mens andre vil oppleve det som en rik fortelling.

Noen mener det er bra å innta et narrativt perspektiv for å belyse hvordan adopterte barn utvikler sin identitet når de vokser opp hos andre personer enn sine biologiske foreldre.

Et forhandlingsperspektiv på identitetsutvikling:

Swann – begrepet identitetsforhandling. Utvikling av identitet foregår gjennom forhandlinger, bygger på Goffmans teori om roller på og bak scenen, og stigma. Swan mener det foregår forhandlinger eller balansering mellom handlinger som uttrykker en persons identitet, og andres bekreftelse eller fravær av bekreftelse av den personen man fremstår som. Teorien handler om at mennesker oppmuntrer hverandre til å oppføre seg som det man ønsker eller forventer. Vi oppnår bekreftelser fra andre når vi handler i tråd med forventningene til oss om hvem vi skal være. Et forventningspress. Viljeskamper oppstår når forståelsen av egen identitet ikke passer med omgivelsenes forventninger, og når man opplever at andre prøver å endre den man har valgt å være, f.eks overtalelser, press, manipulasjon og sanksjoner.

Et forhandlingsperspektiv på identitet beskriver identitet som mangfoldig. Mangfoldigheten ligger i at faktorer som f.eks kultur, etnisitet, religion/filosofiske overbevisninger, sosial klasse, kjønn, seksuell legning og relasjonsroller utgjør deler av identiteten.

Begrepet forhandlinger omfatter både verbal og nonverbal kommunikasjon mellom mennesker som bidrar til at identiteter opprettholdes, trues eller at alternativer utformes. Ting-Toomey og Schwartz fant at i kollektivistiske (gruppeorienterte) kulturer, slik som Guatemala, Indonesia, Sør-Korea, Vietnam og Vest-Afrika, var man opptatt av felles identitetsutvikling: Du er i kraft av det du er en del av og det du kommer fra. I slike samfunn betones likheter: «I likhet med min far og meg, så har min sønn…», «I vår kultur..», «I vår stamme…». I individualistiske samfunn, Norge, er det særegenheter som dyrkes i identitetsutvikling: «det som skiller meg fra alle andre er at jeg…». Forhandlingsperspektivet på identitetsutvikling benyttes ofte for å belyse identitetsutvikling på tvers av kulturer og i flerkulturelle miljøer.

Ekstra krevende identitetsutvikling:

Identitetsutvikling er krevende for noen. Adopterte, immigranter og seksuelle minoriteter.