Kapittel 4: Eksistensielle perspektiver
«Eksistensialisme er en retning innenfor filosofien som kjennetegnes ved at den befatter som med menneskets eksistens, eller «væren» som det også utrykkes(Lund & Helgeland, 2020, s. 38).» Vi er til, men hva er vi. Essenstanken i middelalderen handlet om at menneskene trer inn i en verden som ferdige, veien er allerede tilrettelagt for individet. Vi er i ikke aktører i eget liv, men lar oss styre og lede av andre.
«Eksistensfilosofiske temaer handler om menneskets mulighet til å skape mening, behov for frihet, og ansvar for de valg mennesket tar. Det kan høres ut som temaer for voksne, men som er like viktige for barn(Lund & Helgeland, 2020, s. 38).» Barn har mer rammebetingelser og har mindre muligheter enn voksne, dette gjør dem mer sårbare. Barna er avhengige av de voksne. Om barn blir definert inn i «negative» roller kan det hindre og begrense deres endringspotensiale.
Barn trenger erfaringer fra egne opplevelser og sanser for å «tre frem» som den han eller hun er. Alder og modenhet er faktorer som avgjør hvor mye barnet bør prøve å prøve, feile og mestre på egenhånd. Barnet vil trenger støtte og veiledning fra voksne gjennom oppveksten. «Det er de voksne i familien som legger føringene for hva som er rett og hva som er galt, som stopper handlinger de mener er gale og oppmuntrer handlinger de vil ha mere av(Lund & Helgeland, 2020, s. 39).» Erfaringer blir til strategier og handlingsmønstre for hvordan man møter mennesker og situasjoner.
«Barn har samme behov som voksne for å skape mening i livene sine for å forstå noen viktige sammenhenger(Lund & Helgeland, 2020, s. 39).» Noen ganger trenger de hjelp fra voksne for å se disse sammenhengene. Vanskelige situasjoner trenger noen ganger forklaring for at det skal gi mening for barnet. Erfaringene de gjør seg gjør dem rustet til å takle utfordrende følelser og situasjoner.
«Autonomi, stor grad av selvbestemmelse, er også et sentralt begrep innen det eksistensielle perspektivet(Lund & Helgeland, 2020, s. 40).» «Barns rett til medbestemmelse og autonomi er nedfelt i barnekonvensjonen og lovverk. I Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 står det helt klart at barn jevnlig skal gis muligheten til aktiv planlegging, vurdering og erfaring med at det de sier har en betydning for deres hverdagsliv(Lund & Helgeland, 2020, s. 40).»
Noen ganger kan det være vanskelig å vite når barnet er modent nok til å avgjøre spesifikke ting, men de bør få være med på planlegging i sin egen hverdagen, både hjemme og på skolen. Barns stemme må høres, anerkjennes og tas på alvor, dette er spesielt viktig der mobbing skjer. I mobbesaker er voksnes ansvar å ta ledelsen, lytte og handle på vegne av de involverte.
«Det er også slik at voksne noen ganger sammen må ta upopulære avgjørelser som faktisk kan oppleves krenkende for de som opplever seg misforstått og «urettferdig behandlet» (Lund & Helgeland, 2020, s. 41).» Det er viktig at alle tiltakene som blir satt i gang gir mening og blir godt forklart, slik at det oppstår usikkerhet. Er tiltakene konkrete, lite rom for misforståelse, er det lettere å godta dem.