Arne N. Jordet
Barn og unge i kunnskapssamfunnet:
Barn kommer inn i skolen fra fem-års alderen, de møter «….en helt hy verden(Jordet, 2020)» noe de overhode ikke kjenner til. Skolen er et sted til vil tilbringe mesteparten av livet sitt og «…de skal tilegne deg ferdigheter og holdninger for kunne mestre livet utenfor skolen og i videre utdanning(Jordet, 2020).» Kravene er høye, før kunne man komme unna med grunnutdanning på 13 år, nå er kravene høyere for mange yrker. Det er viktigere enn noen gang at man lykkes i skolen, for å legge et grunnlag for deltakelse i livet og samfunnet. Skolen skal gjøre elevene klare for det som venter dem, men gjør de en god nok jobb? Forskning viser at 90% trives, men allikevel ser man at frafallet på videregående skole er veldig stort. Mange elever lykkes ikke, dermed gjør ikke skolen sitt samfunnsoppdrag (Jordet, 2020).
Elevers lave engasjement som skolens kjerneproblem:
«Frafallet har sine røtter tidlig i barneskolen og har sammenheng med at mange elever ikke mestrer de faglige og sosiale utfordringene de møter i skolehverdagen(Jordet, 2020, s. 17).» Mange elever opplever skolen som for teoretisk og livsfjern, det er for mye stillesitting og det drives med for mange aktiviteter hvor elevene er passive mottakere av kunnskap. Elevene mister motivasjonen for å lære sakte, men sikkert på grunn av den teoretiske tilnærmingen til fagene. Hattie, en meget profilert og kontroversiell skoleforsker, mener at problemet som må løse problemet med uengasjerte elever ved å forbedre skolen. Dette er ikke et nytt fenomen, men har preget skolehistorien i lang tid. «….elever er fysisk til stede, psykisk fraværende(Jordet, 2020).» Norsk forskning viser til en «minimumsinnsatskultur», «…elevene gjør det de må, med lavets mulig innsats(Jordet, 2020, s.18». Ansvaret plaserers hos elevene med merkelapper som: «underytere» og «lavtpresterende elever», ikke på skolen som system. «Forskning viser at det som skjer de første skoleårene har langvarig effekt på barns skolegang (Lillejord et al., 2018 i Jordet 2020, s. 18).» Forskning viser også at det er sammenheng mellom engasjement og læringsutbytte. Det legges ikke skyld på læreren, men skolens tradisjon og system.
Manglende mestring av skolen rammer barns livsløp:
Elever som ikke passer inn sosialt og faller utenfor faglig sliter tidlig med skolen, de opplever «…svakere motivasjon for skolearbeidet, engasjementet avtar, og læringsutbyttet blir dårligere(Jordet, 2020, s. 19).» Disse elevene opplever at det blir «nok» når de starter på videregående, og dermed dropper de ut. «I siste PISA-undersøkelsen (2015) oppgir 1 av 4 elever en følelse av ikke å høre til i skolen(Jordet, 2020, s. 19)» Utenfor familien er det skolen som former barns liv og framtid, om barn mislykkes i skolen rammer det deres selvverd og identitet. «Elever som marginaliseres i skolen, kommer dårligere ut på alle indikatorer på levekår og livskvalitet. De har økt risiko for rusproblemer og kriminalitet, dårligere fysisk og psykisk helse og økt risiko for varig avhengighet av sosiale stønader og uføretrygd (Jordet, 2020, s. 20).» Negativt for samfunnet og det rammer familiene og deres framtid. Det prestasjonsorienterte skolen og samfunnet skaper store forskjeller mellom de «gode» og de som strever. Hattie mener at det er viktigere og «….tenne barns lærelyst enn å fokusere på den enkeltes prestasjoner og resultater….(Jordet, 2020, s.21).» Før var det ikke like farlig om man ikke lyktes i skolen, fordi man hadde plass til alle i arbeidslivet, nå trenger man stadig mer utdanning til det meste. Dermed er konsekvensene større.
Tidlig innsats
Skolen må gi barn en best mulig start i livet:
Gi barna mulighet til å føle seg som en ressurs i skolen og la alle føle på mestring.
«Ifølge forskning vil skolen være psykisk helsefremmende hvis den:
- stryker det enkelte barns identitet og selvrespekt
- oppleves meningsfull
- fremmer mestring
- skaper tilhørighet
- gir trygghet
- legger til rette for deltakelse
- stryker felleskapet
(Jordet, 2020, s. 23).»
På mange av disse områdene svikter skolen i dag. «Skolen skal være en arena hvor den enkelt skal kunne mestre livet sitt og bli en deltaker i arbeid og felleskap i samfunnet, slik formålsparagrafen ( 1,1, 5. ledd) legger til grunn(Jordet, 2020, s. 23).»
En grunnleggende inkluderende skole
Skolen skal være for alle, også de med spesielle behov. Disse barna, som trenger spesialpedagogiske tilpasninger, får ofte ikke tilstrekkelig det de trenger. De blir dårlig behandlet og blir «….overlatt til personell som verken har spesialpedagogisk eller allmennpedagogisk kompetanse (Jordet, 2020, s. 23).» Det står i opplæringsloven at alle skal inkluderes og få tilpasset undervisningen til sine behov (paragraf 1-3). Alle elever skal kunne mestre livene sine, står det i skolens formålsparagraf. «Å mestre liver sitt innebærer å være i stand til å tre fram som en selvbestemt aktør som kan handle fritt og etisk bevisst i verden (Jordet, 2020, s.24).»
Anerkjennelse i skolen
Axel Honneths anerkjennelsesteori
«Erfaringen av anerkjennelse er ifølge Honneth de moralske, intersubjektive betingelsene for en sunn identitetsdannelse som er forutsetningen for at mennesket skal kunne bli en fri og selvbestemt aktør i eget liv(Jordet, 2020, s. 24).» Fravær av anerkjennelse-> krenkelser, skader mennesket. Betingelsene for det «gode liv» er bestemt av hvordan og hvem man har interaksjon og relasjon til. «… anerkjennelse i form av kjærlighet, rettferdighet og sosial verdsetting representerer et «bør» i alle mellommenneskelige relasjoner(Jordet, 2020, s.25)»
Begrepene patologi og krenkelse
«Patologi er, i følge Honneth, uttrykk for avvik fra en ønsket standard som følge av erfaringer av krenkelser(Jordet, 2020, s. 26)» Negative følger av uheldige undervisningspraksiser. «Krenkelser er handlinger eller praksiser som gjør oss syke (Jordet, 2020, s. 26).» Patologi går på det som er etisk problematisk eller uønsket, avvik fra gitt standard.
«Patologier i skolen er den smerten eller lidelsen elever (og deres foreldre) påføres som følge av handlinger og opplæringspraksiser i skolen hvor barn opplever seg avvist, ringeaktet eller devaluert fordi de opplever at de ikke gis mulighet til å ta i bruk og realisere sine iboende potensialer og ressurser som menneske i opplæringen. Dette leder i neste omgang mange elever inn i destruktive og selvforsterkende lærings- og identitetsforløp med svekket selvverd, utenforskap og psykiske helseproblemer som følge. (Jordet, 2020, s.27)»
Anerkjennelsens fenomenologiske grunnlag
«Skal vi lykkes i å øke elevens engasjement i skolen må lærerne kunne ta barnets perspektiv: De må se læringen gjennom elevenes øyne (Jordet, 2020, s. 28).» Man må ha tilgang til barnets perspektiver for å forbedre skolen, fordi det er dem det handler om, det er deres opplevelser som er viktig. Barnets virkelighet må stå i sentrum. Det må også være et samsvar mellom barnets og de voksnes perspektiver. Læreren må hjelpe elevene å forstå sitt iboende potensiale.
Behovet for teori som kan fornye skolen
Skolen er underlagt et system som ikke fremmer elevenes selvrealisering og engasjement. Lærerne videreformidler slik de har blitt opplært når de gikk på skolen, dermed blir det ingen fornyelse av undervisningen. Vanskelig å gjøre noe med, erfaringstyrani og praksisforkalkning er ord som blir nevnt.
Skolens flerdimensjonale formål
Kvalifisering, sosialisering og subjektivering
Gjøre elevene klare til det samfunnet krever og trenger. For å blir gode medborgere i et bærekraftig samfunn. For de som ikke mestrer skolen kan dette få store konsekvenser.
«Det pedagogisk paradoks»
«Det pedagogiske paradoks er et uløselig dilemma i all oppdragelse og opplæring og er et uttrykk for et grunnleggende spenningsforhold mellom barns behov for frihet på den ene siden og nødvendigheten av at de blir ført inn i kulturen via de voksnes autoritet på den andre siden (Jordet, 2020, s. 34).»