Film «Bully»
Jeg så filmen hjemme i dag, derfor gikk jeg dessverre glipp av refleksjonen på campus med de andre. Her er mine tanker:
Først vil jeg skrive litt om mine egne fordommer. Da jeg skulle se filmen gikk jeg inn på en strømmetjeneste hjemme. Men engang jeg fikk se bilde fra filmen, som kom opp før jeg begynte å se den, fikk jeg endel tanker. Bilde ser slik ut:
Gutten på bilde er en av barna som er med i dokumentaren, Alex heter han. Tankene mine gikk rett til å prøve å diagnostisere Alex, før jeg i det hele tatt hadde begynt å se filmen. Mulig at jeg er farget av alt vi har snakket om denne uken i forelesninger, om diagnoser og «sårbare barn». Men etter jeg hadde sett filmen syns jeg allikevel at måten jeg tenkte med første øyekast er ganske ugreit, og det handler om mine fordommer. Jeg gav ikke Alex en mulighet engang. Tankene mine gikk rett til at gutten på bilde hadde en diagnose, bare ved å se på han. Dette er holdninger jeg må jobbe med. Som fremtidig lærer bør jeg heller fokusere på å legge bort alle fordommer. Jeg hadde nok helt sikkert ikke gått bort til denne gutten å spurt om hans diagnose, men mine holdninger hadde nok farget mitt syn på han før vi fikk noen form for relasjon. Det jeg mener med dette er at fokuset bør være at relasjonen er viktig. Ingen forhåndsdømming, heller bli kjent før man legger seg opp en mening. Dette er noe jeg må jobbe med.
Så til filmen. Dette kommer ikke til å være et referat, men mer tanker jeg fikk når jeg så filmen. Først og fremst så syns jeg dette var en utrolig vond film. Gjennom hele filmen satt jeg med hjertet i halsen og en klump i magen. Filmen tar opp forskjellige sider av utfordringene med mobbing i USA. Vi møter barn og unge i filmen som alle har vært utsatt for mobbing, historiene er veldig tøffe å høre på. Det er også intervjuer med foreldre som har mistet barna sine til selvmord fordi de har blitt mobbet i skolen. Vi ser hvordan ungene blir mobbet i skolen, på vei til skolen og hvordan de snakker om det hjemme. Man kjenner veldig på håpløshet.
Gutten på bildet, Alex, har et spesielt utseende og har blitt mobbet mye for det. Han sliter med å finne sin plass og vi ser at han går mye rundt alene i friminuttene. Grunnen til at han ser annerledes ut er fordi han er født for tidlig, han blir plaget mye for det. Han sier at folk ikke tror han er normal, og at ingen vil henge med han på grunn av dette. Ofte når han snakker om hvordan han blir plaget legger bagatelliserer han det, plagingen skjer så ofte at han har blitt vant til det. Han sliter sosialt og utrykker at han syns det er vanskelig å få venner. Mot slutten av filmen ser vi at foreldrene hans prøver å få hjelp av skolen å bli kvitt mobbingen. De virker motløse og har ingen tro på at skolen kommer til å gjøre noe med mobbingen, de har også prøvd å snakke med skolen før. Skolen setter i gang noen undersøkelser for å finne ut av hva som skjer på bussen og snakker med andre elever som pleier å ta bussen sammen med Alex. Mitt inntrykk er at skolen prøver å få til noe her, men at konsekvensene er små for de som plager Alex.
De andre barna i filmen sliter også med at skolen gjør lite eller ingenting med mobbingen. Utsagn som «barn er barn, la dem finne ut av det» kommer flere ganger fra ledelsen og skolen. En av jentene har også opplevd å bli mobbet av lærerne for sin legning i skolen. I en annen sak hvor en 11 år gammel gutt tar selvmord melder skolen om at dette ikke dreier seg om mobbing i det hele tatt, mens alle andre sier at det helt klart er snakk om mobbing. Foreldrene til en annen gutt som har tatt selvmord arrangerer et møte for å snakke om utfordringene i skolen, her møter ikke skoleledelsen opp. Elevene som blir mobbet må stå opp for seg selv, uten noe støtteapparat rundt seg. En av jentene prøver en dag å stå opp for seg selv mot mobberne. Hun tar med seg en pistol på skolebussen, i desperasjon. Jenta blir satt i fengsel for dette, senere blir saken henlagt, men det virker ikke som om mobberne får konsekvenser for noe av plagingen.
Så en fellesnevner for alle disse sakene er at skolen ikke gjør nok. Alle de involverte stiller spørsmål ved skolenes tiltak mot mobbing. Det er også lite fellesskapsfølelse, elevene føler ikke at det er del av noe. Som vi har snakket om i forelesninger denne uken er det veldig viktig med et fellesskap, alle må føle at de blir inkludert og er en del av noe.