Eva Silberschmidt Viala

Utdrag fra Hans Reitzels: Mobning gentænkt (2013)

Fra entydige sammenhenger til kontekstsensitive analyser:

Tidligere har nesten alltid mobbing blitt forsket på i lys av individuelle bakgrunnsfaktorer og eller barndomsopplevelser som forventes å medvirke at noen barn blir utsatt for mobbing eller blir mobbere. Mobbingen undersøkes derfor primært med fokus på å finne årsaks/virkningssammenheng mellom mobbingen på den ene siden og forskjellige indikatorer på barns personlighet, diagnoser, psykososiale og/eller sosioøkonomiske forhold i hjemmet på den andre siden. 
Også i praksis blant lærere og skoleledelser ser det ut til at denne virkelighetsoppfatningen lever i beste velgående. De aller fleste refererer til vanskelige oppvekstvilkår, diagnoser ol. når de beskriver typiske årsaker til at noen mobber. Typiske aktivitetsplaner lages for å regulere den enkelte elev som er problemet. 
Forskere peker derimot på at dersom mobbing forstås individuelt vil det medføre at ansvaret skyves over til familiene. Dersom man istedet ser på mobbingen som skjer på et systemnivå vil det bidra til færre generaliserende holdninger og bidra til bedre samspillsdynamikker i klasserommet. 

Formålet med kapittelet:

Forfatterens forståelse av mobbing er sammensatt av flere teorier. Hun peker på at mange forhold både i og utenfor klasserommet antas å ha betydning for hvorvidt mobbepraksiser utvikler seg i klasserommet. Hun trekker fram både skolen som instutisjon, fysiske rammer, normer og verdier, voksnes konflikthåndtering, og teknologi/sosiale medier. Hennes ønske er at man skal se på mobbing mer nyansert og sensitivt, der både individuelle personligheter og elevers samspill ses i sammenheng med de eksklusjonsmekanismene som ligger i samspillet hos alle mennesker. Kapittelet er basert på to casestudier av to voksne kvinners erindringer fra barndommen. Hun beskriver i metodedelen at leserene må huske på at erindringene fra kvinnene er erindringer gjort med et voksent perspektiv, ettersom de nå er voksne. De er preget både av det sosiokulturelle perspektivet de vokste opp i, men også det de lever i i dag.

Erindringene:

Marie beskriver oppvekstvilkårne sine som idylliske. Hun var et tillitsfullt barn og var aktiv i timene i begynnelsen av skoleårene. Mobbehistorien hennes begynner i fjerdeklasse, og hun søker stadig etter svar på hvordan trekk ved hennes personlighet og væremåte var med på å gjøre henne til et mobbeoffer. Hun var i følge seg selv sjenert, konfliktsky og uselvstendig. Hun har et veldig individuelt syn på hvordan mobbing oppstår, og hvordan personer er fremstår for henne som en menigsfull grunn til hvorfor hun blir mobbet. Maries historie gir ingen entydige svar på hvorfor mobbingen foregikk. Hennes egne tolkninger bidrar hvertfall til at mobbingen til en viss grad fremstår selvforskyldt. 
Forfatteren stiller derimot spørsmål til erindringer utenfor Maries personlighet, og da kan hun fortelle om ny lærer, en ny jente som kommer til klassen, et avhengighetsforhold til storebroren og puberteten, dette er store komplekse temaer, som kan gi et bredere bilde på hva det er som skjedde, og hvorfor mobbingen oppstod. Forfatteren peker på eksklusjons og inklusjonsmekanismer i klasserommet, basert på hvem som var tidligst utviklet osv.
Marie opplever også senere at faren tar livet sitt, og føler dette må skjules for klassekameratene. Klassen har en pedagogisk tilnærming til å bedre klassemiljøet ved å snakke åpnet sammen i klasserommet for å «løsne spenninger». Disse dagene velger Marie å være borte fra skolen, ettersom det blir for vanskelig å skjule tabuet rundt farens død dersom hun blir spurt direkte. Dette bidrar da til større eksklusjon fra fellesskapet. 

Louises erindringer handler om hvordan familien hennes fra byen flytter til landet. I byen hadde hun ingen problemer med mobbing. Hun forteller også om en trygg og god barndom, med støttende foreldre. Hun stiller seg spørsmål om hvorvidt hun tok for stor plass, var for arrogant og hadde for høy selvtillitt når hun begynte i den nye klassen. Hun undrer også på om det var hennes utseende med rødt hår og briller som gjorde at hun ble mobbet. Hun har altså også en individualistisk fortolkningsmåte av hvorfor hun ender opp som mobbeoffer. Louise står til slutt opp for seg slev, og sier at nok er nok. Dette skjer etter hun har funnet en annen arena, speideren, der hun føler seg verdsatt og sett. Da skjønner hun på en måte at det ikke er noe feil med henne. Forfatteren poengterer hvor viktig det er for barn og unge å ha flere arenaer, så de nettopp kan oppleve dette. 
I Louises fortelling peker også forfatteren på mange sammenhenger som kan har bidratt til mobbingen; sosiokulturelle forhold i lokalmiljøet, der det er «københavnerne» (byfolka) mot bøndene. Så når hun kommer inn som byjente har de andre elevene allerede en generalisert fortolkning av hvem som kommer inn i klassen dems. Altså forhold utenfor bare klasseromsdynamikken. Også posisjonering i klasserommet sees på som en faktor, enkelete elever kan ha blitt redde for eksklusjon, og skøvet henne ut i kulden for å redde seg selv da hun kom inn i klasserommet. 

Sluttord:

Psykologiske prosesser og personlige egenskaper kan ikke forstås løsrevet fra de sammenhengene barn opptrer i, derfor er det nødvendig å utfordre den individualistpsykologiske inngangen til mobbing. Den individuelle dimensjonen bør få et nytt innhold og en annen betydning. Forfatteren skriver at et mulig svar kan være å fokusere på hvordan barns individuelle forutsetninger skapes, forhandles og endres i skolekonteksten, på tvers av kontekster og i relasjonen mellom barn og her igjen kan bli meningsfulle og regulerende for samspillet og de gjensidige posisjoneringer i klassen. Dette betinger at vi som voksne forstr de inklusjons- og eksklusjonsmekanismene som finnes i en barnegruppe.