Refleksjonslogg

CASE: Elev som blir ekskludert fra hele klassemiljøet, pga en eller flere av disse tingene; spesiell atferd, hygiene, manglende sosial kompetanse, mangler kompetanse til å kommunisere generelt, ingen venner og/eller unike interesser. I denne casen aksepterer eleven situasjonen sin, men presser nok problemene sine ned i underbevisstheten – som vil skape høyt stress.

Goffman: stigmatisering og scenen – vi tar på oss roller utifra et inntrykkskontroll, for å påvirke hvordan vi blir oppfattet. Noen identifiserer seg med stigmaet de har fått, mens andre kjemper imot det (Kvello, s. 133).

Goffman hevder at den stigmatiserte repeterer uønskede handlinger som utgjør en risiko for at de dominerende i kulturen tar avstand fra – sekundæravvik. Hva vil dette si egentlig?? Gjør denne eleven de uønskede handlingene fordi dette er trygt og man ønsker ikke prøve å høre til for å bli «avvist igjen»? Litt som å være forelsket og ikke tør å si noe, i frykt for avvisning – men i denne situasjonen, en mer tydelig avvisning enn den som allerede finnes? (Kvello, s. 133-134).

Mestringsorientert læringsmiljø:

• Varme, struktur og autonomistøtte (Danielsen og Tjomsland, s. 498)

Patologi, alle former for smerte. Denne eleven opplever patologi i skolen, altså en smerte fordi hen blir avvist, og ikke får brukt sitt potensial som menneske. Patologien må derfor bli brutt, der eleven kan føle anerkjennelse istedenfor avvisning.

Denne eleven opplever struktur og autonomistøtte, men trenger da mest varme – selv om eleven har dette også til en viss grad fra lærere. Dette er fordi lærerne jobber bevisst med at eleven skal trives på skolen og denne situasjonen er på deres radar. Likevel trenger en utstøtt elev ekstra omsorg og støtte enn de som har tryggheten i klassemiljøet. Dermed vil eleven også oppleve mer tilhørighet, mest til læreren, men likevel tilhørighet. Og hen kan få føle skolemotivasjon som igjen vil lede til utvikling.

En annen løsning i tillegg til at læreren tar på seg mest ansvar for elevens velvære i klassemiljøet, er å lage prosjekter på tvers av klasser (inspirasjon fra Are sin forelesning med et dramastykke), slik at elevene kan bli kjent på en annen måte og bli kjent på tvers av klasser. Det kan hende eleven møter personer med lik skjebne og kan føle tilhørighet til et sosialt fellesskap som er mer lik en selv. Samtidig er det viktig at eleven ikke isolerer seg mot den dominerende kulturen, men at annerledesheten kan bli akseptert av alle – det blir en skiftning til anerkjennelse. Uansett hvor ulike vi er, så har alle verdi og kompetanse å komme med. Her trenger lærerne å ha et fokus på å løfte fram Holtes 7 rettigheter der alle skal føle mestring, tilhørighet, trygghet, føle seg meningsfull, kan delta og har noe å bidra med til fellesskapet. Det er essensielt at alle føler at de er viktige, de har noe å komme med slik at de kan bli respektert og akseptert av andre.

Dette leder til Honneth sin anerkjennelsesteori; når denne eleven blir anerkjent for den hen er og sin kompetanse, kan denne eleven føle seg fri og leve et selvbestemt liv. Denne personen har validitet i klassen og på skolen fordi hen har noe å komme med, og dette vil føre til at eleven føler skoletilhørighet og oppleve en indre driv og motivasjon for skolearbeidet.

Honneth sine tre livssfærer – kjærlighet i det private, rettigheter i det offentlige og sosial verdsetting i det sosiale. Rettigheter og sosial verdsetting er noe vi vet eleven ikke har akkurat nå, mens kjærlighet i det private er usikkert – fordi dette skjer «bak scenen».

Maslows behovspyramide:

Å oppnå selvrealisering, altså virkeliggjøre ens potensiale ved å oppnå alt man kan – bli den beste versjonen av seg selv.

Denne behovspyramiden viser at vi trenger flokken for å oppnå personlig utvikling og føle at vi ikke står alene i verden. Behovspyramiden blir et tydelig bilde på at lærere må jobbe for at denne eleven kan føle trygghet, tilhørighet, kjærlighet og anerkjennelse, før man jobber med fag. Denne eleven trenger ikke mer teori, men mer kjærlighet.