Lund, Ingrid (2020) Mobbing i barnehage og skole : nye perspektiver
Kapittel 1 – Mobbing som fenomen
Kapittelet tar for seg definisjonen av hva mobbing er – og når det skjer. Det er to perspektiver som presenteres her kalt “det første paradigme” og “det andre paradigmet” – som vi kjenner det idag er det første paradigmet knyttet til individperspektivet og det andre knyttet til systemperspektivet.
Syn på mobbing
| År | Hvem | Hva | Tilleggsinformasjon |
| 1969 | Østerriksk etnolog Konrad Lorentz og lege Peter Paul Heinemann | Aggressiv flokkadferd blant fugler rettet mot en avviker ble overført som metafor for, og forståelsen av mobbing blant mennesker. Med andre ord aggresjon som innfall. | |
| 1983 | Psykolog Dan Olweus | Forkaster teori der aggresjon og mobbing ble forstått som spontant og instinktivt. Olweus utvidet begrepet fra å være et flokk-fenomen til å omfatte 1-1 mobbing, og han innsnevret begrepet ved å definere det som gjentatte negative handlinger over tid. Senere utvidet han begrepet til å gjelde både individ og gruppe. | Pioneer innen mobbeforskning både nasjonalt og internasjonalt. En av de første som beskrev og operasjonaliserte fenomenet mobbing. Pioneer for det første paradigmet sammen med professor i spes.ped Erling Roland, som har dominert i fagfeltet siden 1970-tallet. |
.
Det første paradigmet
- Det første paradigmet: Mobbing handler om at noen skader noen andre enten psykisk eller fysisk, handlingen er intensjonell og gjentas over tid. Det er ubalanse i maktforholdet mellom aktørene, den ene parten kan ikke forsvare seg.
- Aggresjon er sentral del av det første paradigmet.
- Proaktiv aggresjon: reaksjoner med utadrettet aggresjon for å oppnå sosiale gevinster
- Reaktiv aggresjon: frustrasjoner eller provokasjoner er drivkraften bak
- Sosialpsykologiske frustrasjons og sinneteorier er knyttet til reaktiv aggresjon. “Social information processing” blir anvendt for å forstå proaktiv aggresjon og denne teorien har som hensikt å beskrive hvordan mentale og emosjonelle prosesser påvirker måten barn responderer i sosiale situasjoner.
- Professor i spes.ped argumenterer for at mobbing først og fremst handler om proaktiv aggresjon. Han vektlegger at mobbere er stabile i sine handlinger og at de handler uten å være provosert. Aggresjonen og atferdsuttrykket blir knyttet opp mot kognitive strukturer som en del av barnets personlighet.
Kritikk til første paradigmet:
- Barn som utsetter andre for mobbing blir definert som aggressiv og en “plager”, handlingene blir definert som intensjonelle. Rolle tildelingen som offer, mobber og plager kan bli stigmatiserende og det enkelte barns “skyld” blir en del av den forståelse det handles ut fra både med hensyn og tiltak.
- “Negative handlinger” som begrep er for vidt og må tolkes, oppleves eller erfares. Hvem definerer om en handling er negativ eller ikke?
- Vektlegging av tidsbegrep og gjentagelse kan også stilles spørsmålstegn ved. Disse kan lett kamufleres og føre til bagatellisering av hendelser. Hvor mange ganger må det skje? Over hvor lang tid? Hvem definerer om det kommer innenfor disse kriteriene?
Det andre paradigmet
- Søkelyset mot mobbing rettes mer og tydeligere mot de komplekse sosiale prosessene som oppstår når mobbing skjer. Da handler det om hvordan angsten for å bli ekskludert, og lengselen etter å høre til fører til holdninger og handlinger i sosiale prosesser. Flere forskere tar inn kjønnsperspektivet (Carrera, Depalma og Lameiras, 2011) og hvordan sosiale og strukturelle i systemer i skolen påvirker mobbe prosessene.
- Felles for disse er at fokuset flyttes fra individ, aggresjon og intensjonelle handlinger til kontekst og sosiale prosesser.
- En styrke i dette perspektivet er eksplisitt et syn på mobbing som et sosialt fenomen som oppstår mellom mennesker og rammer menneskelige sosiale behov.
- Ved å legge til grunn barns oppvekstvilkår i hjem, barnehage, skole og fritid, istedenfor å se på individuell aggresjon som personbasert egenskap, skapes en mulighet til å identifisere både kontekstuelle utfordringer og opprettholdende faktorer som innrammer mobbing prosessen. Det betyr ikke at barnets individuelle forutsetninger ikke er en del av de sosiale prosessene, men tiltak og endringer rettes snarest mot de relasjonelle og kontekstuelle faktorene.
- Det legges særlig vekt på to sider ved de sosiale prosessene som utgangspunkt for å forstå mobbing (Søndergaard, 2012):
- Angsten for å bli ekskludert
- Behovet for å høre til
Angsten for å bli ekskludert knyttes til det hun beskriver som “sosial død”. Da er ikke hovedsaken den individuelle opplevelsen av å bli ekskludert og alle de tilhørende emosjoner som oppstår i den enkelte, men det som skjer mellom deltakerne i det ekskluderende fellesskapet.
Behovet for å høre til er en grunnleggende del av denne prosessen, og angsten oppstår når denne tilhørigheten til fellesskapet er truet. Å oppleve ekskludering gir en følelse av meningsløshet, av å bli misforstått, ikke sett, sosialt truet og berøvet verdighet. Motsatt innebærer inkludering en følelse av verdighet, hvor man er akseptert, lagt merke til og anerkjent.
Det handler om å finne sin plass og ta den, men også å gi plass til seg selv, til den andre og de andre. Midt oppi disse prosessene oppstår mobbing som en del av de prosesser som har gått seg vill, oftest etterfulgt av følelser som tar ville veier.
Da blir ikke den som utsetter andre for mobbing forstått som en som kan rettes i en kategori som heter “mobber” eller “plager”, der ulike negative karakteristikker av atferd kan krysses av i det vi observerer og analyserer individets atferd. Da er det heller de sosiale prosessene som oppstår på bakgrunn av atferden som ligger til grunn både for forebygging, tiltak og oppfølging. Det er heller ikke interessant å telle antall ganger eller måle varighet.
- Definisjon: Mobbing av barn og unge er handlinger fra voksne og/eller barn og unge som hindrer opplevelsen av å høre til, å være en betydningsfull deltaker i fellesskapet og muligheten til medvirkning (Lund, Helgeland, Kovac, Nome, Cameron & Godtfredsen) Med denne definisjonen er det den som blir utsatt for mobbing som definerer om det er en negativ handling. Det er barnet eller ungdommens egen opplevelse som er i sentrum, ikke hva andre definerer som en negativ hendelse. Mobbing blir da tolket, forstått og analysert ut fra en forståelse av at barn som blir mobbet og mobber andre, alltid må sees i sammenheng med de relasjoner og den kontekst de befinner seg i. Det betyr at barnehagen og skolens kultur, struktur, relasjoner, holdninger og forventninger til barn fra foreldre og de ansatte i skole og barnehage, er de sentrale og avgjørende faktorene der mobbing oppstår.
- Man retter blikket vekk fra barnets aggressivitet og mot:
- De voksnes ufravikelige ansvar i barnehage og skole
- De voksnes evne til å forstå barn, veilede dem, deres atferd, emosjonsuttrykk og de sosiale prosesser som foregår med varme og tydelighet.
- De voksnes samarbeidskompetanse på alle nivåer (med barn, foreldre, hverandre og systemene rundt).
- De voksnes ansvar og evne til å lede og samarbeide bygger på noen grunnleggende holdninger til barn og voksenrollen i barnehage og skole. Våre holdninger til barn og unge og deres atferd ligger der som en base for hvordan vi tar inn kunnskapen vi har og får. Disse holdningene preger våre handlinger. Det kan illustreres slik:
Holdninger
Holdningene våre kan være basert på kunnskap eller erfaring. Kunnskap, erfaringer, posisjon (eks. pedagog eller forelder), kontekst, strukturer og kultur betyr noe for hvilke holdninger den enkelte har i møte med mobbing. Holdninger til egen rolle og eget ansvar for det som skjer vil være avgjørende for hvordan mobbing håndteres. De holdninger man har i det man går inn i en mobbesak vil være avgjørende for hvordan man tolker og forstår det som skjer eller har skjedd. Det vil også påvirke hvordan den enkelte forstår sin rolle aktivt eller passivt i de ulike delene av aktivitetsplikten. Evne til selvrefleksjon sammen med kultur for kollegaveiledning er faktorer som kan påvirke rigide holdninger.
Kunnskap
Kunnskap kan også defineres inn under det som kan beskrives som et nettverk av informasjon. Kunnskap om mobbing kan være taus eller implisitt. Den tause kunnskapen blir ofte knyttet til det som ikke alltid er bevisst, men som er en del av erfaringer, sanseinntrykk og ikke alltid er så lett å uttrykke i ord, men som kan vise seg i handling.
Kunnskapsutviklingen finner sted der sosial kommunikasjon og samhandling er i en dynamisk prosess med “det levde liv”, teoretisk kunnskap og refleksjoner omkring disse prosessene. Ny kunnskap om mobbing vil ha gode livsvilkår med bakgrunn i dette dynamiske kunnskapssynet, som integrerer teori og praksis, kropp og forstand, natur og menneske, individ og fellesskap
Holdninger
Holdninger preger hvordan vi tar inn og bearbeider kunnskap på, og motsatt vei påvirker kunnskap våre holdninger. Våre handlinger er det som vises i møte med andre mennesker. De kan aldri isoleres fra hverken de holdninger vi har eller den kunnskapen vi tilegner oss.
I denne sammenhengen kan holdningene vise seg i atferd på følgende måter:
- Kognitivt gjennom oppfatninger og meningsytringer som for eksempel “Det får være måte på hvor mye man kan forvente at jeg skal gjøre når knut har det vanskelig”.
- Emosjonelt gjennom en følelse av for eksempel håp eller mismot som viser seg non-verbalt (snur seg bort, ser ned, sukker går bort).
- Atferd gjennom en god klem, sinte hender som holder litt for hardt i armen, kjeft, eller trøstende ord.
Til syvende og sist er det handlingene som kan dokumenteres og gjennom disse at aktivitetsplikten kan oppfylles. For hvert enkelt barn som er involvert i mobbingen, og for hver enkelt foreldre er det nettopp handlingene som legges merke til.
Interagerende krefter der mobbing skjer
- Hvordan mobbing forstås handler også om vektleggingen av ulike faktorer som bakgrunn for at mobbing oppstår. Med inspirasjon fra Bronfenbrenners økologiske modell kan en se nærmere på hvordan ulike kontekster påvirker mobbeprosessene som oppstår.
- Med dette perspektivet blir det viktig å tolke, forstå, analysere, undersøke, handle og evaluere ut fra forståelsen av mobbing som en del av komplekse prosesser. Det kan ofte ikke besvares med enkle kategoriseringer som “det utfordrende barnet”, “lite samarbeidsvillige foreldre” eller “utskiftning av voksne pga sykemeldte lærere”. Både enkeltfaktorer og flere faktorer samtidig kan føre til at barn opplever mobbing.
Ulike former for mobbing
- Fysisk mobbing – mobbing viser seg fysisk gjennom slag, spark, dytting, ødeleggelse av gjenstander eiendeler m.m
- Verbal mobbing – mobbing som består av trusler og/eller nedlatende, sårende og stygge verbale utsagn rettet mot en eller flere.
- Psykisk mobbing – mobbing som kan vise seg i ulike former som for eksempel utfrysning og avvisning gjennom for eksempel blikking, ryktespredning, latterliggjøring, baksnakking og ironi.
- Nettmobbing – mobbing som skjer på digitale arenaer
Vi deler gjerne disse formene mobbing inn under to hovedkategorier:
| Direkte mobbing (aka tradisjonell mobbing) | Indirekte mobbing (aka skjult mobbing) |
| Mobbing som lettere kan observeres eks. slag, spark, dytt | Mobbing som er mer utfordrende å se, for eksempel ryktespredning og utestenging. |
Mobbing kan være en kombinasjon av de ulike formene og selv når man anvender denne type kategorier vil det ut i fra nyere forståelse av mobbing være den enkeltes opplevelse av krenkelse som vil være avgjørende for om tiltak blir iverksatt. Det som av de voksne kan defineres “som tull”, kan like fullt oppleves krenkende for et barn.
Det er viktig å huske på at det som de voksne ikke nødvendigvis vil kategorisere inn under de ulike formene for mobbing, kan av et barn oppleves som mobbing.
Digital mobbing
Sosiale medier er en stor del av de sosiale prosessene som foregår der, enten det gjelder å etablere kontakt, eller å opprettholde vennskap.
Noen ganger er den digitale blandet sammen med annen mobbing, andre ganger skjer krenkelsen kun på sosiale medier. Rundt 50% av de som er mobbet rapporterer at de er utsatt for andre former for mobbing. I en del internasjonale studier opererer man med en så høy andel som opp mot 90% når det gjelder overlapp mellom digital og annen mobbing.
I tillegg handler det om at nettmobbingen forsterker opplevelsen av å bli holdt utenfor gjennom uvissheten knyttet til hvem avsender er og hvor lenge det vil vare. Når teknologien formidler kommunikasjonen vil de som formidler kommunikasjonen ikke alltid være involvert på samme tid. I følge den danske mobbeforskeren Jette Kofoed innebærer dette at den følelsesmessige involveringen er forskjøvet og at konfliktene kan intensiveres.
Digital mobbing henger i sterkere grad sammen med angstproblematikk enn hva som er tilfelle med annen mobbing ifølge enkelte studier (Fandrem, 2019; Sjursjø, Fandrem & Roland, 2020). Det kan handle om kravet om å være tilgjengelig på sosiale medier til alle døgnets tider, og at det ikke finnes gjemmesteder fra digital mobbing. Bilder og tenkst kan hentes frem igjen og spres til mange – det som av noen defineres som den uendelige offentlighet. (Dooley, Pyzalski & Cross, 2009)
Den økte publiseringen kan også føre til ansvarspulverisering av de negative handlingene, og det kan være vanskelig å identifisere hvem som er hovedaktørene bak mobbingen. Den digitale mobbingen foregår ofte utenfor de voksnes blikk og gjør at mobbingen også kan bli en del av mobbingen der de voksnes ansvar også står i fare for å bli pulverisert.
Det er relevant å stille spørsmål om hvilken rolle læreren skal ha inn i elevers digitale univers. Dette må diskuteres og løftes frem med tanke på skolens rolle i utviklingen og lærerrollens mandat. Elevenes sosiale verden er med inn på skolen, derfor må de sosiale prosessene som foregår på skolen også forstås ut ifra den digitale hverdagen barn og unge befinner seg i.
Forebygging av digital mobbing
Nedenfor er det listet opp tiltak som kan ha forebyggende effekt mot digital mobbing:
- Skolen har jevnlig og oppdatert kunnskap om barn og unges digitale liv, og har jevnlig dialoger med elever om nettvett og dømmekraft som en del av skolens inkluderingsarbeid
- Oppdaterte og kommuniserte planer med nettvettsregler og etiske spilleregler
- Godt samarbeid skole-hjem
- Skolen engasjerer elevene aktivt og oppmuntrer dem til å si ifra når noen utsettes for digital mobbing.
Kapittel 2 – Barnets subjektive opplevelse i sentrum
Barnets medfødte evne til å aktivt å inngå i relasjoner kan utfordre oss voksne på gjensidighet. Gjensidighet i relasjonen mellom voksne og barn innebærer å forholde seg til barnet som medmenneske, ved at vi lar barnets perspektiver og meninger få komme til uttrykk. Å møte barn som subjekter betyr at barnet behandles som en selvstendig person som kan forholde seg til egne tanker og følelser.
Barnekonvensjonens artikkel 12 gir alle barn rett til å bli hørt i alle forhold som berører dem.
I Djupedal-utvalgets utredning “Å høre til” som er bakgrunnen for lovendringen i §9A i 2017, kommer det tydelig frem en bekymring for at voksne i mobbesaker ikke tar elevenes opplevelse på alvor. Hva er det som gjør at elevers historie om mobbing kan bli bagatellisert eller redigert av voksne? I en rapport av Blå Kors fra 2017 rapporterte 44% at de ikke hadde fortalt om mobbingen verken hjemme eller på skolen. Når barna spørres om hva årsaken til dette er, svarer de at manglende tillit og negative erfaringer med voksnes håndtering er hovedårsaken til at de ikke involverte voksne på skole/i hjemmet.
Når vi skal ledes etter prinsippet om barns rett til å bli hørt, betyr det at barnets historie og opplevelse er i front. Den er utgangspunktet for våre spørsmål, undringer og åpenhet for det som barnet har opplevd. Dette blir igjen utgangspunktet for innkalling til møter og tiltakene som iverksettes og følges opp.
En anerkjennende holdning trer fram som det viktigste redskapet, og ligger der som et holdningsfundament i alt som sies, vises og gjøres. Vi har mye kunnskap om anerkjennelsens betydning for barn og unges psykiske, sosiale og kognitive utvikling. Når barnet erfarer at den subjektive opplevelse tas på alvor, er det anerkjennelse av barnet. Det motsatte skjer når historien barnet forteller blir bagatellisert, overhørt, redigert eller latterliggjort. Ved manglende anerkjennelse kan erfaringene danne grunnlaget for manglende tillit til de voksne. Når mobbing oppstår er det komplekse sosiale prosesser som viser seg på ulike måter.
Kapittel 3 – Barnesyn
Det bør rettes mer fokus mot voksnes holdninger til mobbing i deres syn på barn, og på hvordan de voksnes holdninger påvirker handlingene deres ovenfor barn i skole og barnehage. Både skole og barnehageforskning viser at voksne kan mobbe barn. Hvor går grensen mellom det som kan forstås som mobbing av barn og unge, og hva som er situasjoner hvor de voksne mister tålmodigheten eller situasjoner som naturlig inngår i livets utfordringer?
Et perspektiv er at barn skal lære mestring, men voksne bør ha bevissthet på når det er på sin plass å si unnskyld. Mobbing kan være voksne som latterliggjør barn eller kjefter på barn i andres påhør, og at vi som kolleger er vitne til det uten å handle til barnets beste. Dersom vi voksne ikke forholder oss verken til egne eller kollegers overtramp, viser vi ikke respekt for det voksne ansvaret vi har eller for barnets verdighet. Da bidrar vi til å svekke tilliten mellom barn og voksne.
Den forståelse samfunnet til enhver tid har hatt av barn, har påvirket den pedagogiske forskning og praksis for hva barn trenger for å lære og for å utvikle seg på best mulig måte. Det finnes derfor ikke et barnesyn, men ulike forståelser av barn.
På 1700-tallet mente filosofene Rousseau og Locke at barn var født med en iboende plan for utvikling og læring, med en medfødt etisk sans. De voksne roller ble veileder og tilrettelegger. Idag er det vel få som mener at barn er født enten gode eller onde, men som et menneske som kan gjøre gode og onde handlinger. Men diskusjonen om i hvor stor grad barn og unge skal være ansvarlig for det som kan beskrives som onde handlinger er et relevant tema i sammenheng med mobbing. Synet på barn har vært i endring fra å betegne barn som sårbare og inkompetente til å se på barn som kompetente, aktive aktører.
Det er mange meninger om de eldre utviklingsteoriene (eks. Piaget og Eriksson). Kvaran (2010) viser til at de etablerte teoriene kan være nyttige for å forklare hvordan barn i utsatte situasjoner kommer dårlig ut hvis de har vært utsatt for omsorgssvikt og manglende støtte i sin oppvekst og utvikling. Fra barndomssosiologien argumenteres det for betydning av å se barnet som subjekt. I stedet for å se på det barnet mangler, på det uferdige, må oppmerksomheten rettes mot barn som deltagere eller aktører i sitt eget liv.
Vi må velge ut hvilken kunnskap vi legger til grunn for vår forståelse av barn og hvilke grunnholdninger vi ønsker å møte barn med. Samtidig må vi reflektere kunnskapen i vårt menneskesyn og her gir etikken og filosofien viktige bidrag.
Den nederlandske professoren Gert Biesta har et filosofisk, eksistensielt perspektiv på barns subjektivitet. For Biesta handler det om subjektets relasjon til seg selv og til verden omkring, altså barnets relasjon til seg selv og verden omkring seg. Biesta er ikke opptatt av hva subjektet er, men hva det betyr for subjektet å eksistere. Biesta knytter det å være subjekt til “opplevelsen av å være meg” og friheten til å handle og “være i verden som meg”. Å ha barns subjektive opplevelse på alvor, betyr et ønske, interesse og respekt for det enkelte barns opplevelse av sin “væren – i verden”.
Kapittel 4 – Eksistensielle perspektiver
Eksistensialisme er en retning innenfor filosofien som kjennetegnes ved at den befatter seg med menneskets eksistens. Den er mer interessert i spørsmål knyttet til at vi er til, er i en verden, enn hva vi er. Å eksistere betyr å komme til syne, tre frem og bli tydelige for oss selv.
Eksistensfilosofiske temaer handler om menneskers mulighet til å skape mening, behov for frihet og ansvar for de valg mennesket tar. Det kan høres ut som temaer for voksne, men som er like viktige for barn. Barn er mer sårbare fordi de er barn og har mindre mulighet enn voksne til å påvirke sine rammebetingelser. Barn kan være prisgitt de voksne for å få mulighet til å tre frem og bli synlige for seg selv og andre. Dersom barn skal få utforske hvem de er, hvilke valg og muligheter som finnes og forstå denne verden er de fullstendig avhengige av de voksne. Hvem de definerer seg som, hvilken forståelse de har av seg selv sammen med andre, hvilke handlinger og emosjoner som blir heiet frem, hva som blir anerkjent og underkjent, hvilke roller de får, tar og forkaster, blir en del av det som blir barnet s eller ungdommens fortelling om seg selv.
Der barn og unge for eksempel defineres inn i stigmatiserende roller som “mobber” eller “offer” vil denne “utenfra-defineringen” kunne hindre og begrense endringspotensialet.
Sett med eksistensfilosofiske briller er sansinger, sensasjoner, emosjoner og stemninger fra dypet i oss selv viktige budbringere om hvordan vi har det. Det er gjennom disse prosessene at barnet kan lære å kjenne seg selv, og bli kjent med egne og andres følelser.
Det betyr at hvis barn ikke blir gitt muligheter og får erfaringer med å ta egne opplevelser og følelser på alvor, vil også dette hindre at barnet får tre frem som den han eller hun er.
Alder og modenhet vil avgjøre hvor mye barnet selv skal prøve, mestre og feile alene – men de voksne i familien som legger føringer for hva som er rett, og hva som er galt, stopper handlinger de mener er gale og oppmuntrer handlinger de vil ha mer av.
Gjennom alle de erfaringene barn og unge får i familien og etterhvert i barnehage og skole, dannes strategier og handlingsmønstre for hvordan de møter andre mennesker og situasjoner. Valgene de da tar, bygger på erfaringer og det de har lært. Men etterhvert vil alder, modenhet og nye erfaringer gi større grunnlag for valgfrihet. Barn har samme behov som voksne for å skape mening i livene sine for å forstå viktige sammenhenger. Også her er de avhengige av hjelp fra voksne for å få forklaringer og hjelp til å se sammenhenger, og stimulere barna slik at de får skapt mening i eget liv.
Der de voksne er i stand til å regulere egne følelser, benevner det som skjer og roer ned situasjonen, kan også de mest vanskelige situasjonene bli gitt en mening og en forklaring. Slik vil de bli en del av barnas erfaringer på hvordan en takler utfordrende følelser og situasjoner.
Autonomi, stor grad av selvbestemmelse, er også et sentralt begrep innen det eksistensielle perspektivet. Barns rett til medbestemmelse og autonomi er nedfelt i barnekonvensjon og lovverk. I grunnlovens §104 og barnekonvensjonen artikkel 12.1 står det at barn jevnlig skal gis mulighet til å aktivt planlegge, vurdere og erfare at det de uttrykker har betydning for deres hverdagsliv. Samtidig skal ikke barn overlates til ansvar de ikke er rustet til (alder/modenhet). De er avhengige av at voksne noen gang tar avgjørelser på vegne av dem. Autonomi her handler om medvirkning hjemme, på skolen og i barnehagen.
Å møte den andre som subjekt innebærer å anerkjenne individets rettigheter til sin egen opplevelsesverden. I denne tenkningen knyttes barnets verdighet til å få være autoritet i egne opplevelser. Dette betyr i praksis at barnets stemme må høres, anerkjennes og tas på alvor.
Når mobbing skjer i barnehage og skole vil det noen ganger være flere barn involvert, der retten til autonomi gjelder alle. Utgangspunktet i en mobbesak er at en eller flere opplever seg utsatt for mobbing, og da er det dette som er utgangspunktet for barnehagens og skolens handlinger. De voksnes oppgave, som er å ta ledelsen, lytte og handle på bakgrunn av alle de involverte er selvsagt utfordrende. Noen vil kunne oppleve seg misforstått, urettferdig behandlet eller ikke tatt på alvor, som igjen kan føre til opplevelse av å ha mistet noe av sin autonomi. Det er også slik at voksne noen ganger sammen må ta upopulære avgjørelser som faktisk kan oppleves krenkende for de som opplever seg misforstått og urettferdig behandlet. Det er da meningsbegrepet som igjen blir viktig. Prosesser i mobbeforebyggende tiltak så vel som i tiltak direkte inn mot mobbing, må gis en mening. De må forklares, de må argumenteres og begrunnes i gjenkjennelige løsninger som gir en form for mening for de involverte. Da er det også lettere å akseptere tiltakene, selv når de går litt på akkord med de involverte.
Kapittel 5 – Anerkjennelse som ledetråd
Ved å belyse begrepet anerkjennelse ønsker vi å belyse hvordan anerkjennelse som grunnholdning kan være ledetråd i komplekse mobbesaker, men også i all mellommenneskelig kommunikasjon og relasjoner. I konfliktspregede situasjoner kan negative følelser ta overhånd. I stedet for å anerkjenne andres fortvilelse eller forsøk på å bidra, kan vi skylde på hverandre. Noen ganger blir barnet eller foreldrene pekt ut som syndebukk. Å bli tildelt skyld eller beskyldt for å ha vrange hensikter bidrar ikke til samarbeid. Vi mener at ved å la anerkjennelse være grunnholdningen som gjenspeiler seg i kommunikasjon med alle de involverte opplever seg hørt og forstått.
Honneths ideer om anerkjennelse kan betegnes som både filosofi og teori. De bygger på filosofi fra Georg W.F. Hegel (1770 – 1831). Grunntanken er at alle mennesker har behov for anerkjennelse av egen verdighet uansett status eller posisjon. På samme måte som menneskeverdet er universelt, mener Honneth at anerkjennelse er et universelt behov hos alle mennesker. Fravær av anerkjennelse i mellommenneskelige relasjoner skaper ut uro og dårlig psykisk helse. Det sosiologiske perspektiv er at et godt fungerende samfunn er avhengig av sosial integrasjon, og sosial integrasjon bygger på anerkjennelse. Fravær av anerkjennelse for enkeltindivider og grupper kan gi grobunn på utenforskap, slik vi ser i mobbe tematikken.
Teorien om anerkjennelse handler om anerkjennelse som et behov for utvikling av identitet og et godt selvforhold. Både voksne og barn har ulike opplevelser av hva som oppfattes som krenkende handlinger. Men alle mennesker er avhengige av andre mennesker for å bygge opp god selvfølelse. Mobbing og krenkelser hindrer muligheten til å utvikle et godt forhold til seg selv og andre. Det moralske perspektivet er ifølge Honneth at vi alle har ansvar for å beskytte mennesker mot krenkelser.
Forskning viser at barnets eller den unges opplevelse av selvtillit og selvverd nærmeste kan gå tapt når mobbing skjer. Forskningen beskriver hvordan barn og unge som er utsatt for mobbing etter hvert kan ta opp i seg følelsen av å ikke være noe verd, av å ikke fortjene å leve og ikke ha noen betydning for fellesskapet.
Anerkjennelse av barnets rettigheter er skolens ansvar, så lenge de er i deres varetekt. Det betyr ansvar for å gripe inn og stoppe mobbing. Det innbefatter også å skape gode læringsmiljøer og legge til rette for at alle blir inkludert i fellesskapet. Et prinsipp hos Honneth er at anerkjennelsen skal være ren, noe som betyr at du ikke skal anerkjenne andre ut fra egne interesser og behov. I møte med barn og unge, men også kolleger og samarbeidspartnere, er ikke anerkjennelse tomme ord, eller noe du sier for å være “politisk korrekt”. Du må virkelig mene det, og det fordrer bevissthet på egne holdninger og motiv, selv i en hektisk skolehverdag.
Sentrale begreper – autonomi, gjensidighet og likeverd: intersubjektivitet
Anerkjennelse er nært knyttet til autonomi, gjensidighet og likeverd.
Autonomi handler om frihet til selvbestemmelse, og begrunnes til å bli møtt med gjensidighet og likeverd i de ulike anerkjennelsesdimensjoner.
Intersubjektivitet handler om alt det som skje i oss, og mellom oss: mellom barn, mellom barn og voksne, og mellom voksne.
Utgangspunktet for en empatisk holdning til verden er at individet er i stand til å anerkjenne seg selv. Betingelsene for at individet skal bli i stand til å anerkjenne seg selv, er at individet erfarer å bli anerkjent i den tidligere tilknytning til sine omsorgspersoner. Honneth betegner dette som eksistensiell omsorg. Honneth bruker begrepet care of self. altså evnen til kjærlighet til seg selv, som dannes gjennom de aller første interaksjonserfaringer av erfart gjensidighet og anerkjennelse.
Evnen til kjærlighet til seg selv, selv-medfølelse, er en del av grunn disposisjonene, men som også må erfares i de tidligere interaksjonserfaringer.
Gjennom vårt brede spekter av ulike måter å kommunisere på, spesielt ansiktsuttrykk, erfarer barnets gode blikk som gir uttrykk for kjærlighet og omsorg. Empati er en medfødt grunnstruktur som videreutvikles i den intersubjektive kjærlighetskommunikasjonen som skjer mellom voksne og barn. Et barn som blir møtt med empati utvikler empati.
Voksnes definisjonsmakt
Honneth knytter makt til asymmetriske relasjoner. Det betyr at den voksne har et etisk ansvar for å være bevisst sin væremåte og for skjevheten i maktforholdet i relasjon med barnet. Honneth knytter også makt til det han betegner som “sosiale patologier” som han beskriver som en form for samfunnslidelse erfart på individuelt nivå. Det kan for eksempel være hvordan ulike systemer (f.eks behandlingssektor, skole m.m) kan tingliggjøre eller fremmedgjøre mobbing eller krenkelser.
Å tingliggjøre er å objektivisere, for eksempel ved å snakke om barnet og/eller familien på en måte som fremmedgjør eller overgeneraliserer, som “i slike familier er det vanskelig å få til endring”, “jeg har møtt mange slike familier” eller å beskrive barnet ut fra en eller annen diagnose. Derved blir skylden lagt på familien eller barnet og systemet fristiller seg selv.
Fremmedgjøring kan også være måter på å la være å forholde seg til enkeltmenneskers stemmer i mobbesaker fordi en lar utydelige rammer, tverrfaglige uenigheter eller mangel på økonomi styre holdninger og handlinger. Det kan uttrykkes ved “det ha vi ikke ressurser til” eller “sånn er det bare”.
Honneths resept er å synliggjøre at samfunnets måte å tingliggjøre eller fremmedgjøre på kan bli til krenkelser av enkeltmennesker. Dette kan også sees i sammenheng med Bronfenbrenners utviklingsøkonomiske modell som reflekterer hvordan de ulike sosiale systemene direkte og indirekte og på ulike måter påvirker barnet og den enkelte familie (Se kapittel 6).
Aksept og toleranse
Honneth beskriver anerkjennelse i overensstemmelse med vår hverdagsfilosofi, men han utvider og nyanserer begrepet. Aksept og toleranse er viktige grunnprinsipper som handler om å anerkjenne forskjeller hos hverandre. Relasjoner preget av anerkjennelse handler om en grunnleggende aksept og respekt for den andres verdier, følelser og opplevelser, uansett alder, kjønn, etnisitet eller rang.
I følge Honneth bør samfunnsnormene være gjenstand for kritisk drøfting i forhold til de konkrete etiske situasjoner vi møter. Aksept og toleranse innebærer en ikke-dømmende holdning. Det betyr ikke at det ikke er lov å være uenig, eller at alt er tillatt. I et dialogisk perspektiv skal uenigheter drøftes , men uten å bli farget av forakt eller fordømmelse.
Dialogmøter er en måte å få i gang samarbeid mellom foreldre og skole/barnehage for å forebygge mobbing. Dialogsamtalene setter i gang gode refleksjoner for hvordan vi voksne både kan legge til rette for aksept og toleranse, og for hva vi kan bidra med for å være gode rollemodeller. Det er viktig at barna får en god forklaring på situasjonen, som de kan forstå ut i fra sin alder. I situasjonene som drøftes i dialogmøtene er det viktig å være åpne og respektere hverandres forskjellighet, slik at barna også lærer at vi kan være forskjellige i våre måter å leve på.
Honneth anser normer og verdier som kulturelt formidlet. Samfunnet bør ideelt representere en kulturell verdi horisont som verdsetter ulikheter og forskjeller som grunnlag for samfunnets etiske verdier. Det er ikke slik at alle meninger eller handlingere er rette eller gangbare. Mobbing er ikke tillatt, det kan vi være enige om, men noen ganger kan vi som voksne være i tvil om hva som kan forstås som mobbing.
Kjærlighetsdimensjonen – Anerkjennelse av det enkelte individs enestående verdi
Honneth beskriver i kjærlighetsdimensjonen det grunnleggende behovet for å bli elsket betingelsesløs. Det overordnede premiss i kjærlighetsdimensjonen men selvfølgelig også for de øvrige dimensjoner, er at hvert enkelt individ har enestående verdi. Honneth relaterer kjærlighetsdimensjonen til barnets omsorgsmiljø, foreldrene og familie, men det gjelder også ansatte i skole som er sammen med barna store deler av dagen. Utfordringen er å få nærhet til verdien, det vil si å gjøre menneskeverd til en aktiv verdi hos hver og en av oss i hverdagen. Følelser kan motivere til handling. Følelser som kanskje er nye og vanskelige å sette ord på, men som kan romme en følelse og erkjennelse av at barnet har en enestående verdi. Foreldrenes sensitivitet, nærhet og varme for det lille barnets behov er grunntonene i relasjonen.
Honneth bruker spedbarnsforskningen og den første interaksjonen mellom barn og omsorgspersoner til å beskrive den type anerkjennelse som verdsetter den andre betingelsesløst, uten fortolkninger og vurderinger. Et spedbarn trenger voksne på andre måter enn en 4-åring, 9-åring eller 15-åring. Men behovet for å bli elsket betingelsesløst, og at den voksne har respekt for barnets enestående verdi, vil alltid være det samme. Det er aldri likegyldighet, men en overordnet følelse og opptatthet av barnets ve og vel.
Et sentralt premiss i Honneths ideer er at anerkjennelse er å se, og gjøre den andre sosialt synlig. Han viser til den grunnleggende følelsen av å bli sett på en måte som ivaretar barnet og den unges verdighet ved å være synlig i verden. Det er mange måter å se og ikke se – og måten vi bruker blikk og kroppsspråk på kan vise hvordan vi reagerer på barnets utsagn og hendelser. Disse premissene er uavhengig av alder, og gjelder å se til forskjell fra å overse eller ignorere.
Honneth bruker i denne forbindelse begrepene “usynliggjøring” eller det å “se gjennom”. Når barns opplevelser blir bagatellisert, er det en måte å overse barnet på.Det kan være å definere barnet negativt, det er å overse barnet fordi den voksne heller ser en atferd han/hun definererer som “hele barnet”. Barnet blir ikke sett – kun atferden eller diagnosen. Slik blir barnets tilhørighet til og mulighet for å bidra til fellesskapet truet av de voksnes holdninger. I likhet med barna liker heller ikke vi voksne opplevelsen av å bli oversett eller ignorert. Men vi kan tåle det bedre fordi vi har flere relasjonserfaringer og generelt også en bedre kognitiv kapasitet for å forstå hva som skjer. Mobbing er et fenomen som skaper psykisk uhelse.
Anerkjennelse er å vise interesse. Dersom en voksen er bekymret for og ønsker kontakt med et barn eller en ungdom som er eller har vært involvert i mobbing, må den voksne ta initiativ og spørre om han eller hun vil ha en prat. Mange barn som utsettes for mobbing blir ikke sett av voksne verken hjemme eller på skolen. I samvær med det enkelte barn eller ungdom er første steg å se den unge, til forskjell fra å overse. I den aktuelle situasjonen for en prat er det viktig at den voksne prøver å koble seg på barnets, eller den unges, opplevelsesverden. Da må den voksne på en måte nullstille seg selv, og og rette hele sin oppmerksomhet mot den unge. En anerkjennende samtale er preget av oppriktig interesse fra den voksnes side, og at den voksne er en god lytter som er i stand til å legge til side egne forståelser og råd den unge ikke vil ha eller trenger.
Vi som er voksne har ansvaret for å koble oss på ungdommen. Det betyr å formidle og si at “jeg er her” med hele seg, å være oppmerksomt til stede og gi uttrykk for at jeg har tid og lyst til å høre mer. Samtidig må den voksne ta ansvar for å finne balansen mellom å være til stede med positiv nysgjerrighet og samtidig respektere ungdommens grenser.
Å ivareta respekt for den enkeltes autonomi er anerkjennelse. Barn og unge som har vært eller er involvert i mobbing kjenner ofte på skam over å ikke mestre i livet. Skammen kan være vanskelig å erkjenne både for seg selv og andre.
Rettighetsdimensjonen – Anerkjennelse og respekt for menneskets rettigheter