Sammendraget er skrevet av og delt med kollokviegruppe av Silje Haugland

Nøkkelen til å lykkes er å møte barn med annerkjennelse. Det er det normative grunnlaget for at skolen skal kunne ivareta sitt samfunnsoppdrag. Lærere som anerkjenner barn, vil hele tiden søke barnets beste.

–       Det er noe i situasjonen på skolen som skaper marginalisering og frafall. Det er ikke eleven som har skoleproblemer, men skolen som har opplæringsproblemer. (Petterson 2010)

–       Skolen er en institusjon som er forankret i kulturelle verdier, tenkemåter og praksiser som er formet gjennom lang tid. Elevene blir eksponert for, og forventes å tilegne seg, vår kulturs forråd av kunnskaper, slik de møter dem i skolefagene, og de skal tilegne seg ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livet utenfor skolen og i videre utdanning. 

–       Det er viktig å lykkes i skolen, spesielt i de første årene, fordi det legger grunnlaget for videre skolegang og utdanningsløp og for senere deltakelse i arbeid og samfunnsliv. 

–       skolens sentrale samfunnsoppdrag – å legge til rette for at barn utvikler kunnskap, at de duger og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. 

–       en høy andel elever lykkes ikke i skolen – høyt frafall i videregående skole. viser at skolen ikke ivaretar sitt samfunnsoppdrag, som er å lede alle elever gjennom grunnopplæringen. 

–       Elevers lave engasjement som skolens kjerneproblem – frafallet har røtter tidlig i barneskolen og har sammenheng med at mange elever ikke mestrer de faglige og sosiale utfordringene de møter i skolehverdagen. 

–       Mange elever opplever skolen som for teoretisk og livsfjernt, preget av stillesittende aktiviteter. 

–       Handlingsbaserte, mer praktiske måter å arbeide med skolens innhold hvor de kan opptre som aktive deltakere er relativt lite utbredt. 

–       Ungdomstrinnet – 4 av 5 mener opplæringen er for teoretisk. 2 av 3 kjeder seg i timene. Problemet kommer til uttrykk gjennom elever som er fysisk til stede, men psykisk fraværende. 

–       «minimumsinnsatskultur» – Elevene gjør det de må, med lavest mulig innsats. de gjør bare det de må for å oppnå en god nok karakter, eller for å unngå negative tilbakemeldinger. resultatet er at de presterer lang under sitt potensial. 

–       Elever dropper først ut mentalt, så fysisk ved at de forlater skolen når de er blitt gamle nok til det. 

–       Forskning viser at det er en nær sammenheng mellom elevers engasjement og deres læringsutbytte. 

–       Norsk internasjonal forskning viser at mangel på elevmotivasjon og tilhørende disiplinproblemer oppgis som en sentral årsak til lærerstress, utbrenthet og mangel på jobbtilfredsstillelse hos lærere. 

–       Marginalisering – individer ekskluderes fra sosiale fellesskap. 

–       Elever som marginaliseres i skolen, kommer dårligere ut på alle indikatorer på levekår og livskvalitet. Økt risiko for varig avhengighet av sosiale stønader og uføretrygd. 

–       Skolens viktigste mål må være å tenne lærelysten, uavhengig av hvor man havner på prestasjonsstigen, hjelpe elever til å fortsette på skolen, legge til rette for at elevene skal prestere best mulig. 

–       skolen må gi barn en best mulig start i livet

–       Ifølge forskning vil skolen være psykisk helsefremmende hvis den:

o   styrker det enkelte barns identitet og selvrespekt

o   oppleves meningsfull

o   fremmer mestring

o   skaper tilhørighet

o   gir trygghet

o   legger til rette for deltakelse

o   styrker fellesskapet

–       Skolens formålsparagraf fremhever at elevene skal mestre livene sine. Et resultat av de erfaringene barnet har gjort i de sosiale og kulturelle omgivelsene de har levd og lever i. Handler om å tre frem som en selvbestemt aktør som han handle fritt og etisk bevisst i verden. engelsk «agency», norsk «aktørskap» – menneskets mulighet til fritt å kunne realisere sitt iboende potensial. 

–       Barnehager og skoler er de viktigste institusjonene i barnas liv ut over hjemmet. 

Axel Honneths anerkjennelsesteori – en allmenn teori om anerkjennelsens fundamentale betydning for menneskets muligheter for fri selvrealisering. 

–       anerkjennelse er en helsefremmende faktor i menneskelivet, mens fravær av anerkjennelse, krenkelser, har motsatt virkning, kan skade mennesket og kan få alvorlige konsekvenser for den enkeltes liv og helse. 

–       knytter anerkjennelse til tre livssfærer – individet må erfare anerkjennelse i alle tre livssfærene for å kunne utvikle et trygt selv og en trygg identitet, og møte andre med anerkjennelse. 

–       Barnets interaksjonserfaringer i skolen har avgjørende betydning for deres faglige og sosiale læring og for deres liv, helse og utvikling i videste betydning.

–       Patologi – et sentralt medisinsk begrep som betegner alle former for fysisk og psykisk smerte eller lidelse. Begrepet er relevant å bruke om situasjonen i skolen fordi forskning viser at skolens praksiser har negative konsekvenser for faglig og sosial læring, helse og livskvaliteter. 

–       Patologiene er et resultat av krenkelser i skolen. Krenkelser er handlinger eller praksiser som gjør oss syke. Patologier er et avvik fra en gitt standard. 

–       «giftig stress» – stress som overvelder barnet slik at det kjenner på avmakt når det må tåle noe som kjennes utålelig, lever et liv hvor det som tærer, overgår det som nærer. 

–       hva gjør skolen og lærerne som krenker elevene og skaper patologiene? 

–       «den gode skole» er bare god hvis elevene selv opplever det slik. Skal vi lykkes i å øke elevenes engasjement i skolen må lærerne kunne ta barnets perspektiv: de må se læring gjennom elevenes øyne

–       Psykologiske barneperspektiv:

o   bygger på et fenomenologisk perspektiv, førstepersonsperspektiv. barns subjektive opplevelser av sin virkelighet som er i sentrum,

o   subjektive erfaringer er ikke bare en dimensjon i livet, det er selve livet 

–       Det er hvordan barnet selv faktisk opplever den faglige og sosiale læring og det som skjer på skolen, som vil komme til å styrke barnets tanker, følelser og atferd. 

–       Viktig å få tilgang til barnets perspektiver om vi skal kunne forbedre skolen. 

–       Det er kun når læreren forstår barnets opplevelser av verden slik barnet selv opplever verden, at læreren har mulighet til å hjelpe barnet. 

–       intensjonen om at alle barn skal inkluderes i det samme læringsfellesskapet, uavhengig av den enkeltes, sosiale, kulturelle, etniske og religiøse bakgrunn og uavhengig av den enkeltes iboende ressurser, funksjonsevne eller kjønn. 

–       Lærere ser ut til å videreføre den praksis de selv har erfart i rollen som elev og senere som student i en lærerutdanning hvor forelesning, formidlingspedagogikkens forbilde, fortsatt dominerer som undervisningsform. 

–       Barn skal utvikle de kunnskaper, ferdigheter og holdninger vi som samfunn trenger for å fremme en økonomisk, sosial og kulturell utvikling innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. 

–       Tilpasning innebærer at mennesket blir sosialisert på plass i samfunnet og oppøvd til å godta de livsvilkår de til enhver tid eksisterer og arbeider under.

–       Skal vi lykkes i å skape et bærekraftig samfunn, i alle tenkelige betydninger av ordet bærekraftig, og skal demokratiet overleve og videreutvikles, må skolen lykkes i sitt flerdimensjonale formål. Dewey (2008)

–       Elevene må involveres som likeverdige deltakere, som aktører, i et læringsfellesskap som gir dem de kunnskaper, ferdigheter og holdninger de trenger for at våre demokratier skal kunne fornyes og videreutvikles. Skal vi bygge et bærekraftig samfunn må også det enkelte barn lykkes i skolen. 

–       De som lykkes i skolen, rustes også til å bli aktive deltakere i ulike sosiale og kulturelle fellesskap i samfunnet. 

–       Kjernen i all dannelse til frihet og det som er skolens samfunnsoppdrag: å danne barn til frie, selvstendige og etiske bevisste individer som kan fungere innenfor rammene av sosiale og kulturelle fellesskap. – å være en aktør i eget liv.

-Barn må dannes til selvstendige, frie og etisk bevisste aktører samtidig som de skal lære å innordne seg et fellesskap hvor regler og normer også er nødvendig.