Sammendraget er skrevet av og delt i kollokviegruppe av undertegnede.

Skole og utdanning preger barn og unges liv mer enn noen gang. Det har blitt et skifte der utdanning fra grunnskole og VGS, som tidligere var nok for å komme inn i yrkeslivet, ikke er tilstrekkelig nok. Dette er et tegn på marginalisering. 

Derfor er det så viktig å lykkes i skolen spesielt de første årene, fordi det legger grunnlaget for skolegang og utdanningsløp, og senere deltagelse i arbeid og samfunnsliv. Skolens oppdrag, jfr. §1-1, er å legge til rette for at barn utvikler kunnskap, evne og holdninger for å kunne mestre livene sine for å delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Forvalter skolen dette oppdraget på en god måte? Forskningen er tvetydig. På den ene siden mestre mange elever skolen godt og kommer ut av skolen med de ressursene de trenger for videre utdanning og for deltagelse på ulike sosiale og samfunnsmessige arenaer. Den andre siden er det skolen som gir grunn til uro – da skolen ikke ivaretar sitt samfunnsoppdrag som er å lede ALLE elever gjennom grunnopplæringen. Hver fjerde elev har ikke fullført videregående opplæring. Situasjonen er den samme internasjonalt. Frafallet har røtter i tidlig utdanningsløp med at mange elever ikke mestrer de faglige og sosiale utfordringer de møter i skolehverdagen. Forskningen viser avtakende motivasjon for læring gjennom hele grunnskolen. 

Skoleforsker John Hattie bruker uttrykket “the engagement problem” – der han mener at skolens hovedproblem er elevenes lave engasjement. Han hevder at vi ikke vil lykkes med å forbedre skolen, dersom vi ikke først vedkjenner oss dette problemet og løser det. 

Begrepet “minimumsinnsatskultur” er blitt brukt som en betegnelse på det som preger mange elevers holdning til skolen i norsk forskning. Elevene gjør det de må, med lavest mulig innsats. Mange elever arbeider ikke med skolefag fordi de har glede av det, men de gjør det de må for å få god nok karakter, eller unngå negative tilbakemeldinger fra foreldre og lærere. Resultatet er at de presterer langt under sitt potensial. Begreper som “underytere” og “lavtpresterende” er merkelapper som elever med dette forholdet til skolen som system har fått i faglitteraturen. Faren med disse negative merkelappene er ansvarsfraskrivelsen. Ansvaret for situasjonen elevene sto i ble legges på elevene, og ikke på skolen som system. I en PISA undersøkelse fra 2015 oppgir 1 av 4 elever en følelse av å ikke høre til i skolen. Det er dette vi kaller “marginalisering” som innebærer at individer ekskluderes fra sosiale fellesskap. Dette rammer elevenes selvverd og identitet, det vil si deres opplevelse av hvilken verdi de har som menneske, hvem de er, hva de kan, og dermed hvilke forventninger de kan ha til seg selv og egen fremtid. Konsekvensene er alvorlige – elever som marginaliseres i skolen kommer dårligere ut på alle indikatorer på levekår og livskvalitet. Den samlede skoleforskningen tegner bilde av en skole som ikke ivaretar sitt samfunnsoppdrag på tilfredsstillende måte. 

Siden det å fullføre skoleløpet er så viktig for barnets liv og fremtid, må det få som konsekvens at det er viktigere å tenne barns lærelyst enn å fokusere på den enkeltes prestasjoner og resultater, hevder John Hattie. Det er et viktig mål å hjelpe elevene til å åpne seg for å fortsette på skolen, uavhengig av hvor man havner på prestasjons stigen.

Skoleforskningen bekrefter at det er viktig å dreie fokus fra prestasjoner til læring fordi elevene har det bedre og presterer bedre i skolekulturer hvor læring og samarbeid er i fokus. Dette kan ikke skole eller samfunn akseptere, ettersom dagens samfunn stiller høye krav til kompetanse, er det viktig å lykkes i skolen fordi det åpner dører til videre utdanning og senere til deltagelse i yrkesliv og samfunn. Skolesituasjonen påvirker dermed fremtiden for barn. Skolen belaster dermed ikke bare barndommen for mange, men den risikerer også å ta fremtiden fra de som ikke lykkes i skolen. Barn som strever i skolen og som står i fare for å marginaliseres, har også en helt spesiell kunnskap om skolens tilstand. Det er med disse elevene vi kan få dypere kunnskap om hva som er kritikkverdig med skolen og hva som dermed må endres. 

Psykologiprofessor Arne Holte har sammenfattet den samlede forskningsbaserte kunnskap om hva som fremmer menneskets helse i det han kaller “de syv psykiske helserettighetene”, og påpeker hvilke følger dette må få for våre samfunnsinstitusjoner. I følge forskningen vil skolen være psykisk helsefremmende hvis den… 

1. Styrker det enkelte barns identitet og selvrespekt 
2. Oppleves meningsfull
3. Fremmer mestring 
4. Skaper tilhørighet 
5. Gir trygghet
6. Legger til rette for deltagelse
7. Stryker fellesskapet

Skolen som leverer på disse områdene, vil være psykisk helsefremmende, mens skoler som ikke gjør det, vil bidra til patologier – det vil si psykisk og fysisk uhelse for barn. Det er nettopp på disse områdene skolen idag svikter så alt for mange elever.

Noen elever trenger spesialpedagogiske tiltak som må gjennomføres av pedagoger med særskilt kompetanse til det. Disse elevene har gjennomgående blitt dårlig behandlet i skolen ved at de ikke er blitt tilstrekkelig inkludert i fellesskapet med de andre barna, i tillegg til at de i stor grad har blitt overlatt til ansatte uten spesialpedagogisk eller allmennpedagogisk kompetanse. I følge “Ekspertgruppen for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging” kjennetegnes en slik skole av at alle elever, uavhengig av behov og forutsetninger, deltar og lærer i et inkluderende fellesskap og får den pedagogiske hjelp og støtte de trenger innenfor rammene av det ordinære klassefellesskapet. 

Skolens formålsparagraf fremhever at elevene skal kunne mestre livene sine. Å mestre livet sitt innebærer å være i stand til å tre frem som en selvbestemt aktør som kan handle fritt og etisk bevisst i verden. Det handler om menneskets muligheter til å fritt kunne realisere sitt iboende potensial. Nøkkelen til menneskets frie selvrealisering, til aktørskap, finner vi i begrepet “anerkjennelse”. 

Axel Honneth har en allmenn teori om annerkjennelsens fundamentale betydning for menneskers muligheter for fri selvrealisering – for å kunne realisere sitt iboende potensial som menneske. Det er bred forskningsmessig konsensus om at menneskets eksistensielle og psykologiske livserfaringer “setter seg i kroppen”. Det gjør anerkjennelse til en “salutogen” (helsefremmende) faktor i menneskelivet, mens fravær av anerkjennelse, det Honneth kaller krenkelser, har motsatt virkning, det fremmer “patogenese”, som skader mennesket og kan få alvorlige konsekvenser for den enkeltes liv og helse.

For å kunne dannes til et fritt og sunt menneske, som realiserer sitt iboende potensial, må individet inngå i sosiale relasjoner preget av anerkjennelse. Honneth knytter anerkjennelse til tre livssfærer: kjærlighet i den private sfære, rettigheter i den offentlige sfære, og sosial verdsetting. Individet er avhengig av å erfare anerkjennelse i alle de tre livssfærene for å kunne utvikle et trygt selv og en trygg identitet, men det må også selv møte andre med anerkjennelse. Honneth forstår anerkjennelse som en livs – og samfunnsforvandlende kraft i det sosiale liv. Anerkjennelse utgjør grunnlaget for det han kaller en moralsk grammatikk. Det etablerer en etisk standard for hva som er riktig og godt; det viser vei mot hva man som individ og fellesskap bør gjøre i sosiale samspill, og dermed hva man ikke bør gjøre.