Mandag – Medier, spill og identitet

Medier er blitt en stor del av hverdagen til dagens ungdom, og det er vanskelig å forholde seg til disse mediene som lærer, fordi hvor er skillet mellom privat og skolehverdag? Det er vanskelig å skille mellom krangling som skjer fysisk på skolen og digitalt etter skoletid, nettopp fordi det som skjer privat også påvirker skolehverdagen, men hvor mye mer er det egentlig læreren kan få gjort? Her er det etter min mening en smart løsning å snakke åpent med foreldregruppen, og styrke skole-hjem samarbeidet på den måten, noe som selvfølgelig også kan være lettere på barneskolen enn ungdomsskolen. Det at elever hele tiden kommuniserer med hverandre og får mange inntrykk fra sosiale medier er vanskelig, både for elevene og de voksne. Dette er fordi man ikke kan kontrollere hva elevene og/eller barna ser på, da alt er tilgjengelig for alle hele tiden. Som lærer er det ekstra vanskelig å følge med på hva elevene gjør hjemme, og derfor er dette er foreldrenes ansvar (?) – vel, så enkelt er det nok ikke. Som lærer kan det være lurt å snakke om medier, spill og identitet med foreldrene, og ikke minst forsøke å sette noen grenser på hva det er greit å snakke om på skolen og hvordan man skal forholde seg til de ulike mediene. Som voksen er det ekstra viktig i dag å sette seg inn i barnas verden, bli kjent med mediene de bruker og hva de brukes til. Dette er noe som høres lettere ut enn hva det er, fordi man har mest sannsynlig ikke mulighet til å overvåke hva barna gjør mens de sitter på en digital enhet, når dette veldig ofte skjer i sammenheng med at de voksne har andre ting de må få gjort.

Onsdag – Livsmestring og mangfold

Det å kunne åpne klasserommet for vanskelige og tabubelagte temaer er ekstremt viktig, og man har mange pedagogiske og didaktiske muligheter for å få dette gjort. Uavhengig av ressursene, erfaringen og verktøyene man har tilgjengelig er det aller første som må være på plass et godt, trygt og samlende klassemiljø, med dette mener jeg gode relasjoner elevene mellom og ikke minst mellom læreren og elevene. Det å bruke samtaleverktøy som den sokratiske metoden, den didaktiske samtalen eller den gymnatiske samtalen funger mest sannsynlig ikke i en klasse hvor elevmassen som helhet føler seg trygge både sosialt og faglig. I dette legger jeg selvfølgelig et godt og trygt klassemiljø i det sosiale, mens i det faglige mener jeg den konkrete arbeidsmetoden. Elevene må ha øvd seg på disse metodene før man bruker de til å snakke om vanskelige ting som blant annet identitet inneholder. Det å snakke om kjønnsidentitet, verdier, holdninger og liknende temaer er vanskelig for elever, nettopp fordi dette er noe de selv er i ferd med å finne ut om seg selv. Her er det viktig med gode, rigide og klare rammer, slik at man får snakket om ting uten at noen føler seg krenket eller utrygge slik at de lukker seg. Dette er altså ikke nødvendigvis måten å gå frem på i alle klasser, men da kan man bruke disse verktøyene til å bygge et godt og trygt klassemiljø for elevene.

Torsdag – Samtaler med utsatte barn

Det å møte utsatte barn som lærer er både vanskelig, trist og krevende, fordi hva er egentlig lærerens rolle når de skal ta imot et barn som forteller om vanskelige ting de har opplevd? Det Barnehuset fortalte oss på torsdag, og som jeg har hørt i andre foredrag med blant annet Stine Sofie Stiftelsen, er lærerens viktigste rolle å bekrefte ovenfor eleven at man har hørt det de har sagt, og at man veldig gjerne vil høre mer av det de har å fortelle på et litt senere tidspunkt. Dette er helt essensielt for at man som voksenfihgur skal kunne forberede seg litt til samtalen, slik at den kan foregå på en best mulig å trygg måte, samtidig som man ikke graver eller spør etter for mye informasjon som kan gjøre en eventuell etterforskning vanskeligere for politiet ved et senere tidspunkt. Gjennom denne samtalen er det aller viktigste at barnet selv får fortelle, og at man som voksen unngår å stille for mange spørsmål, samtidig som at de spørsmålene man må stille er åpne og ikke legger ord i munnen på barnet. Dette er samtaler som krever mye tillit til deg fra barnet, og det er også derfor viktig å vise at man er til å stole på. I noen tilfeller hvor det kanskje kommer små drypp av gangen er det derfor viktig å være ærlig med barnet om at man må ta saken videre til noen som kan hjelpe til hvis barnet forteller om truende forhold, dette er viktig for barn i alle aldre, men kanskje spesielt til ungdom som allerede er sårbare og ikke føler de kan stole på noen. Dette tenker jeg fordi det er ekstra viktig å holde deres tillit slik at de ikke skal lukke seg helt ovenfor deg ved et senere tidspunkt, man må alltid trygge barnet og ungdommen på at man gjør det man gjør for deres eget beste og informere om hva man har myndighet til å «holde hemmelig».